 |
|
|
 |
|
Tjafsi var familiens første lapphund og mamma hentet henne (ikke alene, vi var med alle mann) 1.mai 1980. Lite visste vi at den bikkja som okkuperte baksetet og spydde ned hele bilen skulle bety så mye for oss og for lapphundrasen generelt. Tjafsi var av solid herkomst med bein i nesa og egne meninger sterkt fremtredende. Hun knurret til hunder på den ene siden og slikket hånda vår på den andre siden - stø som fjell, full kontroll. Og norsk utstillingschampion 
Datter av sin mor, hard som stein og den beste avlstispa man kan tenke seg. Cahppe kom tilbake etter en tid ute hos en familie - det viste seg at den "umulige" hunden de hadde kjøpt passet helt perfekt inn hos familien Iversen. Så da hadde man brått 2 svenske lapphundtisper i hus.. og kunne denne dama prege valpene sine ?! 
Norsk utstillingschampion
Familiens store håp hva avl angikk - mer som en prinsesse å regne, sjølutnevnt sådann. Ingen går vel ut i vått gress bare for å tisse?? Nei, se - da holder man seg heller! (kan nevnes at vi hadde en chow chow på denne tiden med samme prinsipp) Prippen og pertentlig - ingen hannhund fikk komme nær denne frøkna, nei takk som byr - så da ble det ingen valper!! Men vakker som få 
Int Nord Uch KBHV-98 Thorelas Toshiba
Da Toshiba ikke hadde planer eller ønsker om å nedverdige seg til samkvem med hunder av annet kjønn så var det godt å ha broren hennes, Buck, i bakhånd. Buck ble solgt til en lokal elgjeger i håp om at han skulle kunne bidra i jakta, mest med tanke på at det ville komme krav om ettersøkshunder tilknyttet hvert jaktlag. Buck sto med glans på alle prøver og godkjente som ettersøkshund i august 1993. 3 år senere ble han paret med Aspebodas Cierga fra Boda ved Falun i Sverige - en annen elgjaktende ettersøkshund av samme rase - og de fikk 5 svarte barn sammen
Buck ble Norsk utstillingschampion i en alder av 7 år, øyelyst; FRI 11 år gammel
Bucks romanse med Aspebodas Cierga, Manda, endte opp med en piggtrådbunt av en lapphundfrøken som vi kalte Arija-Pyy. De som tok sjansen og klappet denne lille hissige valpen fikk tilbud om plaster i forkant av seansen. Etter 6 måneder roet det hele seg ned og Arija gikk over fra å gnistre og frese til kun å snurre rundt. Freestyle er jo så moderne nå i dag - Arija-Pyy hadde naturtalent allerede i 1996  En flott dame med spenstig kropp og halen fastklistret oppå ryggen. Endelig var avlstispen igjen i hus og Arija-Pyy var en meget god mor - deilig med alle som ordner seg sjøl
Borkas kom inn i mitt liv på samme måte som Saiko har gjort nå. Han bare var der, på kjøkkengolvet hos mamma, og var bare ment å være. Noen ganger er det sånn, men det går heldigvis 10 år mellom hver gang da ..
Borkas var verdens mest bråkete lapphund. Ikke kranglete, bare vennlig og høflig, han visste alltid hvor han hørte hjemme - under eller over andre i rang. Men som den gutten kunne bjeffe!! Valget var enkelt da han skulle tillæres melding ved funn - han ble innlært med halsmelding, og han kunne høres høyt og tydelig lang lei  Borkas ble godkjent redningshund både sommer og vinter, og han arbeidet som dette i flere år sammen med kameraten sin Martin. De fikk prøve seg på ruinsøktrening også uten at de hadde noe mål om å godkjenne her.
Nord Uch (Redningshund) Thorelas Boarkas Ganda - gullklumpen til mamman sin :o)
Maia var en finsk lapphund. Hun kom til meg fra Annemor av ulike årsaker, men hovedgrunnen var at jeg skulle forsøke å rette opp en noe engstelig framtoning som Maia hadde pådratt seg i unghundtiden. Siden jeg så inderlig vel visste at Maia var en tøff og sterk frøken tidligere så var jeg villig til å starte opptrening og tilpassing slik at hun skulle få tilbake selvtilliten og utstrålingen. Hardt arbeid, mye energi, tålmodighet og dyktige hundevenner gjorde at jobben ble enklere og raskere unnagjort enn jeg turte forvente. Målestokken lå i hvorvidt hun ville takle å være med på utstilling igjen. Jeg hadde satt som mål å delta på Hundorp i september, ett år etter at jeg overtok henne, men allerede 4. mai tok Maia cert i Danmark - et halvt år før tida jeg var stolt av henne, jeg var stolt av meg sjøl og jeg var evig takknemlig for å ha hatt et så flott team rundt meg i Lillehammer Brukshundklubb. Maia blomstret i ringen igjen og syntes livet var en lek
Nord Uch NV-02 Øyerfjellets Maia
Cahppes Opsi var en lapphunddame jeg la merke til allerede da jeg traff henne som valp i Drammen. Den der vil jeg ha valp etter tenkte jeg ... og tiden gikk. 3 år eller vel så det gikk det før jeg kunne reise ned og titte nærmere på 5 svarte nøster som vralta rundt på Røa. Atti var en av dem, men det tok meg 3 besøk og flere uker før jeg fant fram til hvem hun var. Dette skulle bli min stamtispe - ikke at hun var spesielt vakker, ikke at hun var spesielt stor og kraftig, men mora hennes har en framtoning som minner om noe egenrådig, en instinktiv overlevelsesevne som urhunden må ha. Man vet aldri hva man får og man vet aldri hvordan neste dag blir. Atti ble knakende god; hun er sta, egenrådig, har instinkt til tusen og hun ville overlevd under ei granrot hvilken vinter som helst .. men helsa mi tilsa at denne granrota måtte Atti finne et annet sted.. Hun flyttet til Flateby, til venner som kjente Toshiba og Borkas fra før, og hun har det helt enestående der - nesten uten primadonnanykker 
Atti er stilt og har cert på utstilling ;o)
Fra å ha vokst opp i valpekassa til ikke å ha hund, og ikke savne hund engang - den veien er lang! Jeg levde frivillig ett år uten hund men så hadde jeg lyst på en igjen. Ett år etter det fikk jeg spørsmål om å passe Femke og jeg sa ja takk - med litt skjelven røst; for en aussie er i mine øyne en kruttlapp med masse energi som skal brukes opp .. men Femke skulle være så snill og rolig .. Og jeg tok i mot, og Femke falt til ro, og hun er helt underbar  Femke har av-og-på-knapp heldigvis. Hun er i ro inne og kan ta helt av når hun er ute - løper runde på runde på jordet - alene - bare fordi hun synes det er gøy å løpe  Femke er en perfekt lekevenn, oppdrager og rollemodell for Saiko.
Femke danser med Bobbi - Skogstrollets 8. Yahoo
En hannhund. Hva skal vi med dèt da?? Ikke mye å starte oppdrett på akkurat .. men erfaringsmessig er det faktisk veldig deilig - og ikke minst viktig - å ha en stødig hannhund til å lede flokken. Det er av og til bare ment å være. Som med Borkas, han kom til meg fordi det skulle være sånn. Saiko også, ble liksom aldri solgt, fordi han var ment å være. Og vi koser oss Han er så snill!! Full av krutt, har meningers mot og gyver på enhver utfordring. Ganske så typisk svensk lapphund. Jeg har ingen mål om å få han godkjent som redningshund. Jeg er ingen jeger så han blir aldri noen jakthund, for meg hvertfall. Jeg er ikke nøye nok til å kunne konkurrere verken i bruks eller LP, ei heller har jeg sterke nok nerver til å orke slitet med å briefe en AGbane. Men kos skal det være uansett. Saiko skal få være med der jeg ferdes, muligens skal han lære å kjøre snøscooter, og han skal få være med på skiturer i passe fart. Så får vi se hva det blir til
Psst! Mamma Judith og pappa Arji er presentert på vennesiden
Tiden vil vise hva dette blir :o)
|
|
|
|
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE
|