 |
|
|
 |
|
|
|
 |
Bjørn er en kamerat som har truffet mitt hjerte i aller høyeste grad. Han er naturligvis svensk lapphund, han er snart 9 år og han har kondisjon og humor som en typisk lapphund 
Litt sjonglering med hunder til og fra ga åpning for at Bjørn kunne komme på besøk mens matmor var på utfart. Jeg benyttet samtidig anledningen til å ta han med meg på klinikken for å HDrøntge. Svaret er ikke kommet tilbake ennå men vi krysser fingre...
Bjørn heter Stråhles Gruff og er en aktuell kandidat for flere av tispene som fins i Norge p.t. 
Bjørn tok ferieturen med stoisk ro, han satte pris på å tilbringe tid med Ciehkà og hadde ingenting i mot at Jonas vanket rundt, delte ut koser, leide på tur og ga mat. Herlig!! De er fantastiske faimliehunder disse lapphundene =)
..men bilder av gromgutten er det smått med ...
Vi har fått til en skitur på nyåret, nøye planlagt og avtalt med Gudrun og Eira. Vi møttes oppi åsen en kveld da det skulle være fullmåne og fantastisk lys.
Akkurat denne kvelden var det tåke og overskyet og månen kunne såvidt skimtes bak skydekket. Vi hadde med hodelykter som tidvis var kjekt å ha, men vi greide oss godt uten. Bikkjene koste seg på tur sammen og nøt godt av å ha enda en turkamerat å slå følge med; Eira er lapsk vallhund og satte stor pris på å få løpe sammen med andre "skikkelige" actionhunder 
Vi endte opp med å være på tur i nesten 2 timer og det ble så og si natten før vi var hjemme. Men turen viste oss at det er mulig å gjennomføre en slik type skitur. Alltid stas å finne turkamerater med samme interesse for ski og natur 
I ene øyeblikket svulmer hjertet mitt over av stolthet for at min godeste Saiko er så vanvittig super  i det neste kan han ergre meg med sine lite gjennomtenkte handlinger som ikke er en lapphundhanne av hans kaliber verdig.
En morgen som han var ute på gården alene -- løs naturligvis -- oppdaget jeg brått at bygdas prikkedyr (dalmatiner) var på tur oppover veien forbi oss på sin vante tur sammen med dagmamman sin. Et kjapt blikk ut vra det eneste som trengtes, Saiko forholdt seg som ønsket og forventet rolig og avslappet. Han hadde sikkert vært uti veien og hilst og da jeg kikka ut arbeidet han med å utrede markeringsbildet ute i veien og i veikanten. Ikke bråk, ikke uro, han fugte ikke etter eller laget annet oppstyr. Han er så super og enkel å ha med å gjøre !!!
Senere på dagen var vi på sparktur, bikkjene, Jonas og jeg -- og da var den samme ovennevnte gullklump kun en svart hund uten de samme kloke egenskaper. Jeg husker ikke engang hva som skjedde, jeg bet meg bare merke i at Saiko opptrådte fullstendig annerledes hjemme løs enn i bånd ute på tur "på jobb" i sele.
Jajaja. Opp og ned skal det går her i livet
Planleggingsdag i barnehager og skoler bidro til at søskenbarna Jonas, Martin og Simen fikk en flott økt ute på veien her i dag, på spark med bikkjene som "velvillige" trekkdyr. Det skal noe til å organisere uerfarne hundekjørere og uerfarne trekkhunder men vi hadde en super ettermiddag alle 6 
Vi nyter godt av snøen her på Biristrand for tiden
2012
Mot inngangen av det nye året fikk vi oss en skikkelig flott tur oppå myra igjen, bikkjene og jeg. Absolutt en minneverdig dag på myra i vakkert samspill med hunder og natur. Vi gikk løypa en times tid og vandret i skogen en liten time før vi fant att løypa og satte nesa hjem.
Bikkjene ble slitne og det var jo supert siden vi skulle bort på kveldstid. Uansett fikk de selskap under verste rakettangrepet, jeg tok med Jonas hjem til legging ca 22 og var klar med lyd og lys og rolig Tv-kveld idet champagnekorkene spratt. Var sikkert ok at jeg var hjemme denne kvelden men de klarte seg supert i mitt nærvær, yndlingssvartingene mine Saiko og Ciehkà
!! GOD JUL !!
Til tross for manglende bilde som formidler stemningen vil jeg herved benytte anledningen til å ønske alle som titter innom
gledelig og fredelig jul med masse tid til å omgås de kjære og vennlige dyr og mennesker som gjør livet og verden til et bedre sted for oss
Husk for all del at julemat ikke er beregnet for dyr !
SNØ 8.desember
Endelig kom den, den etterlengtede, kjære, kalde, hvite julestemningen
Lillian melder om at Ciehkà spola rundt og rundt og var helt vill
Saiko ble også meget lett til sinns da han steg ut på torsdagskveld og oppdaga at det snødde tett både nedover og sidelengs. På fredag frøs alt til og han har tatt plass i veien igjen, sittende eller liggende med full kontroll over bygda si.
Med det kraftige strålende måneskinnet fra klar klar himmel nyter han lørdagskvelden ute i det fri svensk lapphund i sitt rette element ;o)
tante Lillian tok med seg Ciehkà til Svelvik etter Dogs4All, Bjørn og Judith sov godt baki bilen mens vi raste oppover E6 på vei hjem. Saiko var alltid spesielt glad for å se meg - han syntes det var rart at valpen, plageånde, actiongirl ikke fantes noe sted. Nå - torsdag - har han slått seg til ro med at Ciehkà ikke er hjemme.
Saiko er i udefinerbart dårlig form, han sikler disse dagene og virker utilpass men samtidig er han i super humør og løper rundt og er kjempehyggelig som alltid. Har fått spesialfor og han spiser faktisk dette tørrforet 
Dogs4All
Dogs4All er plassen å være i slutten av november. Utstilling, show, konkurranser i utallige grener innen hundearbeid pluss rasetorg, raseparade og masse finaler.
Skogssamens Ciehkà var for ung til å delta på utstillingen med sine 8 måneder men hun bidro til at folk fikk øynene opp for svensk lapphund da hun med glede arbeidet på NLKs stand og viste seg fram for alle som ville se
Med oss på turen var Bjørn; Stråhles Gruff, han var også god raserepresentant og sammen med Ciehkà deltok han på raseparade både lørdag og søndag gode flotte rasetypiske hunder -- det var en ære og glede å gå i finaleringen med så flotte svenske lapphunder.
Bjørn deltok på sin andre utstilling og noen få måneder før han fyller 9 år løp han inn til Excellent, 1.vet.konk, CK, 3.BHK, cert, BIM vet og Norsk veteranVinner2011. Jeg er innmari glad for at jeg fikk ta med meg Bjørn på tur til Lillestrøm -- og makan til imponerende hund!! Det var med stolthet jeg vandret rundt med 2 så gode lapphunder, mentalt sterke, eksteriørt typiske, vakre flotte snille hyggelige lapphunder -- ME LIKES!!!!
I november begynte jeg så smått å jobbe på Biri Dyreklinikk og dette medfører noen endringer for oss alle. Opp tidligere et par dager i uka for å gå tur med bikkjene, og deretter må de være hjemme alene mens Jonas drar i barnehage og jeg drar på jobb. Hjemme igjen midt på dagen gjør at samvittigheten ikke sliter meg i stykker
Blodprøver viser at noe er feil og vi har starta opprydning i håp om at noe vil gjøre den svarte gutten min bedre. Humøret er bedre enn tidligere i høst men gutten er pjusk ... vi får se utover vinteren hva dette fører til ..
Saiko har vært litt irritabel siste tiden så i dag var vi innom veterinær og booka time for sjekk. Etterpå dro vi hjem heller enn å gå tur -- mor er sliten -- og så fikk bikkjene lunsj, som et plaster på "såret" da resten av kvelden skal fastes pga blodprøver.
Senere på dagen dro min mamma og jeg oppi Øverbygda og kikka på valper; australsk terrier .. HÆLLEDUSSEN SÅ SØTE!!!
valpene holder til hos Trine på Skogstrollets kennel ta en kikk !!!
Saiko i Vestfjellet 4.oktober
Saiko i Vestfjellet 4.oktober
kjøtt på beina ;o)
Saiko har alltid vært småspist, temmelig slank - til tider ekstremt tynn .. og han har ikke hatt noen interesse for mat og kroppsbygging. Det er fortvilende å være eier til en kantete hund med utstående knokler, han har jo alltid blitt tilbydt mat, men ingenting har frista mer enn vanlig. Han har i løpet av sine 3 år på denne jord spist i gjennomsnitt hver 3.dag. Ikke mer om han har vært på skitur eller høy aktivitet, men han har da i allefall vist at han satte pris på tilbudet.
Da vi var i Drammen vant vi 1kg pølse av typen Vom og Hundemat pr stk kritikkskjema forevist på stand. Dette lå i fryser en stund, inntil jeg tok en runde for å sjekke ut hvordan man bruker denne maten. Med litt info fra brukere og kyndig zoobutikkpersonell kasta jeg meg på bølgen og inviterte på Vom og Hundemat til middag.... Skal si han ÅT!!!!
Siden det viste seg at Saiko-min likte Vom og Hundemat, og at han faktisk nå står ved benken og piper mens siklet renner fra munnvikene -- han formelig sitrer i spenning når det er mat i sikte, og han spiser alt hver dag -- det er blitt en glede å servere mat =) Og mest gledelig siden målet var simpelt; han har lagt på seg over 1 kilo, han er ikke kantete lenger og det later til å bli en vinter med gode muligheter for å bygge muskler og danne god pels, uten at dette vil gjøre kroppen smer skranten =)
1 kilo på 14 dager -- det er ikke noe mål at han skal bli feit, hvilket jeg tror er umulig med en slik stressende liten fyr, men at han endelig har fått evnen til å nyte mat og gjøre nytte av den .. jeg er så glad! Er i ettersøk etter fryseboks slik at jeg kan investere i en pall med slikt for nå. Det er mulig å kjøpe direkte fra leverandør -mangehundrekilo om man vil -- og dette er vel i lengden en billigere løsning enn butikkkjøp. Men inntil videre fyller jeg posen hos Eli og Monica hos Buddy Lillehammer med 10 dagers mellomrom =)
Snø i marka
Etter frokost på torsdag (vi har nå kommet til 13.oktober) pakket jeg sekk, laget kakao, kledde på oss og sendte oss til skogs (igjen)
Jeg er en enkel sjel som trives i naturen. Målet var å finne en fin plass oppi marka som gjerne var snøkledd, men også solfylt, slik at vi kunne nyte lunsj i det fri på best mulig vis. Varm kakao, rødskive med brunost, galde bikkjer i full fres rundtom -- og en ellevill Jonas som gjerne sjekker ut og tester alt som er av veier, grøfter, stubber, steiner .. Jeg koste meg i sola og hadde friminutt mens "ælle onga" løp rundt og hadde det enestående
En liten tur på tur mens man er på tur er alltid verdsatt - særlig hos lapphunder som digger å få på bånd ;o) så vi tusla litt inn skogen --- helt til vi ikke orka mer og like godt tusla nedatt og fant bilen.
Den lille snøen som lå på bakken kom til oss 9.oktober .. det har vært kaldt siden så derfor ble den liggende oppi høyden.
Ciehkà nyter sol og snø i Myrmarka
Ciehkà nyter sol og snø i Myrmarka
Fjellturer i høstferien
Gausdal Vestfjell tirsdag, Nordseter torsdag. Norge er et vakkert land!!!!
Turer med sekk og niste, bikkjer og Jonas, gode venner og familie. Man MÅ nyte gode dager for å lade opp til de verre som vil komme.
Tok noen gode bilder på tirsdag, det vil komme eksemplarer her på siden etterhvert
Gausdal Vestfjell fra området rundt Liomsetra, mot nordvest
Gausdal Vestfjell fra området rundt Liomsetra, mot nordvest
SKOGSTUR 29.september 2011
Ingenting er bedre enn å fylle opp bilen med sekk bikkjer og unge og dra til "skøgs". Etter en tilnærmet hysterisk morgen der husarbeid sto på programmet  var det ingen annen vei utenom; vi måtte få luft mellom oss og under armene. Derfor var det helt genialt å hive seg oppi marka og slippe seg løs =)
Sjekk eget fotoalbum fra dagen under Ciehkàs bilder
Jonas Ciehkà Saiko Guri Svipp Laila og Judith -- alle hadde en varm og super dag i skogen
Jonas funker godt som rundingsbøye når bikkjene får løpe fritt i skogen =)
Jonas funker godt som rundingsbøye når bikkjene får løpe fritt i skogen =)
orm på gårdsplassen
Ciehkà oppdaget en orm ved muren, bilde har jeg faktisk tatt; det var en hoggorm som hadde forvillet seg ned til oss.. jeg håper virkelig ikke at den hadde sendt bud på resten av familien, de er ikke velkomne hit!!!!
høst i hagen
Endelig kom Ciehkà hjem etter å ha vært borte på beøsk og ferie hos tante Lillian i 2 uker .. Saiko har savnet lilleTutta, Ciehkà var svært glad for å se storeGutt igjen, men hun har jo hatt hyggelig selskap av Åvda, Addja, Bargi, Cara og Dienas . Hun fikk sogar ligge i senga sammen med farfar siste natten han levde .... Ravdi var den første utenom hjemmet sitt som Ciehkà fant roen med og trygghet hos, de reiste sammen og var mye sammen da hun ble med oss fra Luleå til sitt nye hjem på Biristrand.
Anyway. Nå er hun her igjen; etter 2 valpeshow med 2 gruppeplasseringer og masse lek og kos med alle bikkjene. Hun får løpetid snart ....
blomsterbarna mine 28.september2011
blomsterbarna mine 28.september2011
Saiko er verdens snilleste men han kjenner på seg at Ciehkà - den lille valpen og venninna er borte. Han piper og vil være både ute og inne. Samtidig vet vi at det er løpetid borti gata (hos storesøter Mira) og dermed er det duket for litt uro inni hodet på den 4beinte poden.
På lørdag var vi bryllup og Saiko måtte være hjemme alene. Han ble satt i gården med middagen sin da vi dro ved 13tida, svigerfar slapp han ut for å løpe litt og komme inn i huset på kvelden -ved 21tida- og vi var hjemme klokka 2. Han hadde pipi og leita da svigerfar satte han inn, det samme gjorde han da vi kom hjem. Det skal ikke gå upåaktet hen å la go`gutten være hjemme alene så lenge ..
Det er litt ok å se at han faktisk savner Ciehkà og viser at han setter pris på hennes tilstedeværelse
Ciehkà og Saiko leker sisten rundt huskestativet 28.august 2011
Ciehkà og Saiko leker sisten rundt huskestativet 28.august 2011
jeg er ingen tøffing i høyder så pr 19.september er det fortsatt anledning for enhver til å klatre oppi gavlveggen og beise midten av denne .. jeg kommer såvidt opp i stigen og greier hovedsaklig beise opp til øverste vannbrett på dører og vinduer i første etasje .. det gjenstår en del beising
Nå er østveggen kledd med isolasjon og vindtett, det gjenstår kun panel (ferdig grunna) og så nordveggen, siste gavlveggen -- der vi skal gjøre noen små endringer og utbedringer.
lut og kaldt vann
Vi har startet en heftig prosess med å etterisolere og panele huset på nytt. Dette innebærer at det ligger masse plank med spiker hulter til bulter på gården. Heldigvis har vi fornuftige bikkjer som tar seg lett fram uten å stikke seg på eller tråkke på spiker og flis som ligger strødd. Det er et mål å få rydda opp fortest mulig, og det er et mål å bli ferdig før vinteren kommer. Dermed går bikkjene for lut og kaldt vann noen uker nå. De får likevel gå løs på gården og stortrives i vårt selskap. Det er deilig å ha bkkjer som ikke stresser og kaver bare pga litt ustadig tursystem
sørvendt gavlvegg har fått isolasjon, vindtett og halvveis ferdig panel .. nå gjenstår kun resten pluss beis .. 
sørvendt gavlvegg har fått isolasjon, vindtett og halvveis ferdig panel .. nå gjenstår kun resten pluss beis ..
Farfar Ravdi 14.02.2001 - 15.09.2011
Det er trist men av og til så absolutt nødvendig; Sabmebæna Ravdi - Saikos farfar ble sendt til de evige reinsdyrvidder i dag -- han begynte å bli i så dårlig form at han måtte ta seg sammen for ikke å miste verdigheten i flokken. Med en paradeklar Bargi i huset var det viktig at Lillian ga Ravdi -- gullgutten vår -- fred og hvile.
En epoke er over, Ravdi har det bra nå.
Lillian og Ravdi i parken en vakker høstdag -- deres siste stund sammen. 
Lillian og Ravdi i parken en vakker høstdag -- deres siste stund sammen.
Saiko 3 år 14.september2011
Onsdag 14.september fylte Saiko 3 år -- dette forbigikk i stillhet (mer i glemselen enn bevisst) da andre ting har vært i fokus.
Denne dagen sov Jonas lenger enn vanlig, avlevering i barnehagen ble tregere enn vanlig og dermed ble avresie mot Jevnaker forsinket -- men vi fikk reist, og vi kom fram i god tid. Målet var å møte Lillian og Ravdi for å avlevere Ciehkà -- hun skulle på overnattingsferie til tanten, og på valpeshow i Larvik.
Vi hilste på og kikka på Ravdi -- han har vært skral i sommer, men medisiner har gjort han bedre. Dog har han fortsatt å skrante og Lillian trengte litt moralsk støtte for sin avgjørelse om å avslutte Ravdis verdige liv.
Saiko kom naturlig nok i bakerste rekke på en sådann dag.
Ny hverdag
24.august begynte Jonas i barnehagen dermed har livene våre tatt en ny retning. Denne endringen har mor venta på en god stund, og etter en tid med innkjøring vil både jeg og bikkjene - og forhåpenligvis samfunnet rundt oss - nyte godt av den nye tilværelsen.
Første pri er tur og trening av bikkjene på formiddagen, etterhvert legger jeg til trening av eget legeme - og vips får vi se hvor det bringer oss.
Alle mann i aksjon når vi skal på tur i marka. Full bil med sekker, kløv, bæremeis, ved, kull, mat, sitteputer, regntøy etc etc
En liten tur til Ankerlidammen kan ta en hel dag å gjennomføre når en har all verdens tid og ingenting å bruke den til -- annet enn å se på været, verden, skogen, vannet, dyra; sau, ku, and, fisk som vaker ... et lite bål, noen pølser og kaffe. FULLKOMMENT!
4 bikkjer på tur; Thorelas-gjengen pluss en Lulesame fra øverst i Sverige. Judith Svipp Saiko og Ciehkà - alle klare for å vandre med freidig mot så lenge det er mulig. Jonas i bæremeis og vi hengende som slips etter bikkjene. Med sau på veien og i skogen blir vel de fleste lapphunder en smule ivrige.
Vel tilbake ved gapahuken som 4H satte opp for noen år siden la alle 4beinte seg pent ned og slappet av, vi hadde ikke gått lange turen før regnet tok oss, men bikkjene er fornøyd bare de får være med =)
Det er grønn rekreasjon å tilbringe tid ute i skogen på den måten vi gjorde i dag. Takk, mamma og pappa, for at dere ble med =)
Til tross for at Gunda ikke bor hos oss har hun en viss tilhørighet med vår familie. 1.juli -etter en kort tids "snorkelyder" og tydelig pustebesvær særlig ved soving- var Gunda hos veterinær og fikk påvist en svulst i halsen. Hvorvidt denne er ondartet eller ei vites ikke, det ble en uke med mye vurdering og mimring fra foreldrene mine sin side. Alle hunder er særdeles spesielle, enkelte har noe særeget ved seg allerede fra første dag - og her har vi Gunda. Dessverre gjør ikke disse særegne trekk til at hundene lever evig og etter nøye vurdering og bekreftelse på at Gunda bare ble verre måtte den lange veien til veterinæren tas. Gunda ble avlivet hos veterinær 7.juli - 9 år gammel.
Hun har gitt mange gode avkom en super start på verden, hun har banet vei for andre spanske vannhunder og gjort flere interessert i rasen. Hun har i all særdeleshet bidratt til at perro de acua espanol er mangedoblet i antall nå sett mot den dagen hun kom til landet som den 6.av sitt slag ;o)
Int Nord Uch DKKV-06 NV-06 Aqualines Escalada lever videre via sine sønner og døtre og deres avkom =)
Gunda viste ofte baktassarna til de andre hundene .. her fra Norsk Vinner på Hamar 2005. Halen allid viftende for livet er da herlig =)
Gunda viste ofte baktassarna til de andre hundene .. her fra Norsk Vinner på Hamar 2005. Halen allid viftende for livet er da herlig =)
Dagen derpå ...
Det er 4.juli 2011.
USA feirer sin nasjonaldag med fyrverkeri og god mat.
Dronning Sonja har ferie og nyter bursdagen sin -74 år- med familie og gode venner.
Vi har "hangover" etter helga og er skikkelig labre i gjerningene. Lite søvn, mye sol, hyggelig selskap og en del uro av bikkjelyd og bildører (som det ofte forekommer på motell og campingplass gjennom en utstillingshelg) - hodepinen til mor ble tilkjennegjort gjennom hele natten og formiddagen snegler seg avgårde. Ute på gardsplassen med unge og bikkjer, finne på enkle ting, samle mot -- og så kaste seg ut i runddansen med støvsuger og vaskefille. Bot og bedring ble det hvertfall
Pussig nok er både meg og bikkja (Saiko) den samme i dag som på fredag da vi satte oss inn i bilen og raste mot Trondheim i krabbefart.
(= Alle gode ting er 3 svenske lapphunder =)
Judith, Saikos mamma har bodd hos oss noen dager da det har vært damebesøk hos Svipp. Nelly kom med tog på mandag for å pares med Svipp og jeg syntes det kunne være hyggelig og roligere for Judith å bo hos oss til denne frøkna hadde reist. Judith hadde i seg selv ingen problemer med å få besøk av Nelly, men Gunda har regler og Judith er prøvekanin for alt nytt lovverk som krøllesjefen utarbeider. Dette betyr ofte at Judith får Gunda på nakken bokstavelig talt, om noe ikke er helt etter boka.
Judith slo seg til ro hos oss, med valpen, sønnen og guttungen. De bodde i hundegården alle 3 bikkjene, det meste av dagen og Judith fikk gå på tur med meg og Saiko på kevldstid etter at sola hadde sluttet å steke. Hun stortrivdes men hver kveld ved siste ut å tisse tur tuslet hun ned bakken med et trist oppsyn .. jajaja dere skal legge der så får jeg gå hjem jeg da ... Du skal sove her du, Judith - sa jeg - og hun trippet gladelig opp bakken igjen og la seg godt til rette på kjøkkenet sammen med de 2 andre svartingene =)
Etter 3 døgn var det likevel nok, Judith ville hjem håkke som. Gunda kom med regler som forvnetet men det går seg alltid til. Nelly reiste hjem på torsdag og Svipp dro på snarvisitt fredag kveld
Søndag 26.juni - 2 dager etter fylte 3 måneder - står høyre øret opp ...ved anledning. Søster Ciiku har reist sine, så jeg er spent på når Ciehkà følger etter ...
Med en noe utålmodig pode i huset er enkelte dager mer lettvinne å tilbringe ute i det fri. Da drar jeg gjerne til skogs med bikkjer, unger og niste - de nyter friluftslivet alle 3 (og jeg også for all del!) så vi burde vært mye flinkere til å benytte oss av marka rett utenfor gangdøra.
Saiko er gal hva angår sau så han får vibber når han får teft på sau. Ciehkà tar sikkert etter men forholder seg inntil videre i ro ;o)
I fjor høst hadde jeg Saiko løs i skogen til tross for rester av sau etter innsanking -- han brydde seg ikke da, men nå er han ustyrlig og må holdes hardt tilbake og dempes da han tar helt av i lyd og stramt bånd.
Liten valp på nå nøyaktig 11 uker og en guttunge på nøyaktig 20 måneder .. det går unna i svingene men det går
Lærte rimelig kjapt at de 2 turtelduene, Pompel og Pilt, ikke skal ha mye alenetid ute bare de to .. da går de sin vei, sammen en og en, den ene drar den andre med seg og de bytter på å dra.
Ikke mange dagene etter at jeg kom hjem var både Ciehkà og Jonas på god tur ned veien. Jonas brukte innkalling som våpen for å gå lenger nedover. Valpen hørte jo ikke på han (heller) og valgte derfor å gå et stykke til nedover, hvilket medførte at Jonas tuslet lenger etter. Slik holdt de på etappevis og jeg ble nødt til å hente dem inn igjen og beordre retur på bestemt vis. Det endte med at jeg tok en under hver arm og bar dem hjem under protesterende takknemlighet.
Saiko sto igjen på toppen og ante skumle regler, han har tross alt vært nedover den veien noen ganger før - bokstavelig talt. Er jo egentlig ganske kjekt med en voksen hannhund som opererer undercover og som sladrer om noen gjør ugagn Jonas og Ciehkà avsløres av Saiko og hans pussige kroppsføringer når noe er på gang.
I dag senest var unga på tur igjen. Denne gangen oppover veien. Vi bor temmelig bratt så det fins 2 alternativer; opp eller ned.
Jeg trodde Jonas gikk på egenhånd, naive meg -- jeg ropte og ba han komme ned og hva skjedde? Jo, han veivet med armer og klappet i hender og hoiet oppover veien .. for der var jo Ciehkà -- eller SiSi/BiBi/Lille -- som han varierer med å kalle henne (pluss mange flere navn)
Men uansett; Jonas var ikke der alene, for hadde han vært alene hadde han ikke gått så langt oppi veien --ennå.
10.juni2011
For øyeblikket føles det som jeg kunne vasket golv flere ganger om dagen .. har strekt meg til å "vaske" -tørke over- et par ganger siste uka, det er virkelig ikke det artigste jeg vet. Det regner og vi har halvveis plen (jord) i hundegård, og der har stort og smått gravd hull og huler -- jättefint når det kommer skybrudd på skybrudd og væter opp hver minste flekk i hele området.
I dag dro vi oppi åsen alle 4; Jonas, mamman hans, Saiko og Ciehkà. I bånd, med sekk og iført regndress. Det duska og var tåkete da vi hoppa ut av bilen. Vi gikk 33 meter til et sted det var fint å sitte og innta lunsj, hvilket var eneste målet med turen; mat må man ha .. som var vi synkronisert åpnet himmelen seg samtidig med at jeg åpnet matboksen; bøttevis med vann ramlet ned på meg, på Jonas, på bikkjene, på maten ... alt ble vått. Men vi spiste og koste oss, var dog noe effektive men hvorfor dvele ved slike bagateller.
Saiko lå sammenkrøllet ved siden av det minste grantreet han fant. Ciehkà gjorde stadige forsøk på å komme mellom hånda med skive og munnen som ventet på skiva .. til ingen lykke; hun ble avslørt og avblåst hver gang. Til slutt kveilet hun seg ned med den lille kroppen sin og lot regnet hamre løs på ører og rygg. Stakkars lille pjuskehunder; de var faktisk glad for å bli stappet inn i bilen igjen, men Saiko kunne glatt glemme regn og våt lyng da han fikk sau i nesa. Marka der vi bruker å gå tur er nemlig utmarksbeite og sauen trives godt der når været byr seg fram. Til tross for at han er en utpreget gjeter er Saiko heldigvis meget lydhør for mine beskjeder. Jeg påpeker at hundene var i bånd hele tiden, men i kaoset rundt bilen var det ingen i andre enden av båndet og Saiko fikk umiddelbart større radius.
Han kommer alltid som ei pil når jeg roper ;o)
9.juni2011
Tida flyr og døgnet går i ett -- opp om morgenen i seng om kvelden. Så rekker men det man må og skal i løpet av de timene man er våken og oppegående.
Jeg koser meg med valp, når ingenting annet funker så vet jeg hvertfall at jeg kan ta hånda ned i både en og to deilige pelser og kose litt for umiddelbart å få respons og kos tilbake.
Er midt i utdannelsen for å bli autorisert ringsekretær så det er noen hektiske helger nå der jeg er mindre hjemme og mer på farten. Ikke bare er jeg borte men jeg er mentalt vekk når jeg er hjemme både før og etter siden jeg først gruer meg noe så innmari og dernest er sliten og nærmest kollapser .. hvilket jeg ikke har tid til.
Mangler ETT elevarbeid nå og sikter meg inn på første helga i august for aspirantarbeidet -- så krysser vi fingre for at dommerne synes jeg er ålreit å ha i ringen slik at jeg blir autorisert på første forsøk. I aller første omgang skal jeg jobbe litt som ringsekretær, ta det som trening og praksis ... og få noen grunker i hundefòrkassa ;o)
7.juni2011
Jeg liker veldig godt å jobbe som ringsekretær - det er aktivt, krevende, lærerikt og nyttig. Dette bildet er fra NLK avd B/Vs utstilling i Drammen juni 2007.
Jeg liker veldig godt å jobbe som ringsekretær - det er aktivt, krevende, lærerikt og nyttig. Dette bildet er fra NLK avd B/Vs utstilling i Drammen juni 2007.
De første dagene med ny valp
Ciehkà slo seg fort til ro med oss, hun lar seg ikke uroe av Jonas som ramler og skramler for å oppnå oppmerksomghet. Hun sover når hun er trøtt og er aktiv ute og inne når hun har behov for dette. Sitter når hun skal få mat og kommer når vi roper .. dette må da bli vanskelig en dag ???
Masse temperament i en svart liten kropp. Herlig liten dame med skarpe meninger og mykt samtykke
Jonas digger å kjekle med den nye pelsdotten, Saiko digger å herje og herse .. nå er det hans tur å være stor og sjefete -- jeg koser meg med de svarte blanke blinkende djeveløynene, Hans Ivar syns tenna er litt i overkant skarpe .. sant nok
Hun har et vanvittig bra språk, er trygg på seg selv og lar alle rundt forstå at hun kun er liten og valpete. Til og med damene til mamma lar henne slippe unna, hun legger seg langflat og helt musestille om det skulle komme en ny regel inn i bildet (Gunda er god på å lage nye regler)
Jeg digger den nye valpen min og er ydmyk mtp jeg skal ta ansvaret for at dette flotte, individet blir en hederlig, trivelig hund som kan omgås mennesker og dyr og vise seg fra sine beste sider slik at andre faller for rasen svensk lapphund slik jeg selv er helt bergtatt.
1.juni2011
Skogssamens Ciehkà ble med oss hjem da vi reiste fra Ersnäs 20.mai. Hun er den ene av 2 frøkner i kullet på 6, og jeg hadde 2.valget. Marie Andersson med Varggulds kennel var først til mølla og hun gikk for den snertne snella med rødt halsbånd, som fikk navnet Ciiku.
Jeg er veldig fornøyd med valget hun tok Ciehkà kunne ikke være mer perfekt for meg -- håper Marie er like fornøyd, det tror jeg med stor sikkerhet at hun er
Vi var heldige som kom da vi gjorde. På den måten fikk vi anledning til å treffe hele kullet samt de nye eierne til 3 av de andre valpene. Et flott og hyggelig kull, jevnt i størrelsen med få og bittesmå avvik, de var trivelige, aktive, energiske og kjempesosiale.
23.mai2011
Lillejenta fant ro og støtte i "bestefar" Ravdi på veien hjem. Her er det kveldsdupp foran døra i bobilen mens Lillian og jeg slapper av og spiller yatzy ;o)
Lillejenta fant ro og støtte i "bestefar" Ravdi på veien hjem. Her er det kveldsdupp foran døra i bobilen mens Lillian og jeg slapper av og spiller yatzy ;o)
Opp gjennom Sverige i midten av mai =)
Med nasjonaldagens feiringer i beina satte vi oss i bobilen og raste mot grensa, Lillian, Ravdi, Addja og Bargi, jeg og Saiko. Vi kom oss til Støa i Trysil før natten meldte seg. 3 timer unnagjort og vi var på vei mot mitt største stunt på lenge; hente valp hos Skogssamens kennel med oppdrett av svensk lapp i Ersnäs ved Luleå, etter foreldredyr jeg kun har sett på papiret -- nuvel; mamman hilste jeg på i Kirkenes for 2 år siden, hun var da ganske ung og hadde store ører ;o)
Spent og gruende (om noe heter det) har jeg vært lenge og ikke mindre spent var jeg da vi satt i bobilen dag og kveld, pratet, sang, kjørte, spiste mat og pratet mer, om alt som var - deriblant lapphund.
Saiko og Ravdi satt sammen med oss foran. Ravdi må være ved mor og Saiko fikk plass under bordet. De er gode venner disse to så det var en fredelig tur nordover
Vi tok oss god tid men var effektive på luftestopp. Smågutta Saiko og Bargi ga klar beskjed når de følte vi kjørte for lenge, men vi holdt jevnt 3timers intervaller uten problem. Ei økt første kvelden, 3 økter på onsdag og en siste 3 timers tur inn til målet, Maria og Ola, torsdag formiddag.
Vi ble møtt av en glad Maria og en valp med gult halsbånd; Ciehkà -- min nye gulljente. HURRA!!! ingen grunn til bekymring, hun var helt topp allerede ved første øyekast. Midt i blinken
4 lapphunder i gården borti skogen, 6 valper på kjøkkenet, våre 4 i gård og bånd ved bobilen .. det ble liv en stund men roen senket seg etter en luftetur i langline
Maria Niska med Skogssamens Ciehkà
Maria Niska med Skogssamens Ciehkà
Grunnlovsdagen 17.mai 2011
Vi har feiret dagen med tog, is, pølser, regn og sol pluss litt mer is og nok et tog
Saiko har vært hjemme i gården og kost seg med det, men han var sjeleglad da vi kom for det hadde nettopp begynt å hagle og dette er kjedelig selv for en tøff svart lappegutt, når buska som ga ly nylig ble tatt ned. Vi reddet han med oss inn og siden har det gått kast i kast med ball og knuff og wrestling mellom den 2 beinte gutten og den 4 beinte svartingen.
Om litt, når roen i heimen har senket seg setter mor seg i bilen og reiser mot EU -- neste stopp:
www.skogssamens.se
der Skogssamens Ciehkà venter på å bli hentet hjem
17.mai2011
Jonas og pappa`n avslutta feiringa av nasjonaldagen med is i sofaen. Avslappet bekledning men sløyfa er med til siste slutt ;o)
Jonas og pappa`n avslutta feiringa av nasjonaldagen med is i sofaen. Avslappet bekledning men sløyfa er med til siste slutt ;o)
fredag den 13. er ingen ulykkesdag
I går var forøvrig fredag den 13. og for mange er denne dagen forbundet med sterk overtro og store ulykker.. Jeg har ingen ulykksalige hendelser å tenke tilbake på hva angår denne dato; faktisk har denne våren fått meg til å minnes ett år spesielt mer enn ellers.
Dette året utmerker seg ved bl.a. å inneha de samme datoer på de samme dager som da jeg var rødruss i 1994. OLruss som vi kalte oss, vi var jo tross alt tilhørende på Lillehammer
Jeg var russ denne våren, ei tid som gikk fort og smertefritt unna. Jeg rakk sogar å være på et par utstillinger til tross for "hard" russefeiring.
Thorelas Tjirba-Kaisa, vårt kjære hjertebarn ble født fredag den 13.mai, min fantastiske dølahest; Ernst ble født 2.pinsedag som den gang var 23.mai, Maren (født i februar-94) var hos oss med familien sin den pinsen. Hun opplevde sin første sommerferie i hagen vår sammen med familien sin, bikkjene deres, bikkjene våres (bl.a. valpen Kaisa) 2 kattunger, et føll og meg (pluss resten av familien Iversen) kyr, griser, hest og høner. Vi var på ferietur til Kristiansand og da hadde vi selvfølgelig med lapphunddamene våre; Dronning Thorelas Ronja Røverdatter og Prinsesse Thorelas Toshiba - hjertevenninner og supre campingturister
Mye mer skjedde dette herrens år 1994, men nok er nok
Int Nord Uch KBHV99 Thorelas Tjirba-Kaisa
Int Nord Uch KBHV99 Thorelas Tjirba-Kaisa
kom MAI du skjønne milde
Vi hadde noen herlige sommerdager rundt påske og nå er det tilnærmet lik seg selv rent temperatur- og kalendermessig. Saiko badet i Mjøsa i går, jeg hadde han med meg på en tur langs Mjøskanten på Gjøvik; Strandpromenaden er et hyggelig, bilfritt strøk nede ved vannet der man kan sitte på benker, gå turer på stier eller barbeint i gress. Det fins PLENTY med ender der, og det var disse Saiko ville svømme ut til. Han testa tempen først ved å vasse litt og da stokkandgutta kom til lands for å sjekke om vi hadde med mat til dem hoppa han like godt uti .. de trakk seg elegant tilbake akkurat mange nok meter til at det ikke trengte oppstå panikk hos noen
På kvelden tok jeg med mamma, Jonas og vannhundvalpene til Skibladnerbrygga på Moelv der de fikk prøve seg på strandlivet med Mjøsvatn i nesa og sand og stein under potene. De taklet utfordringene med stoisk ro og nøt hvert sekund både til lands og til vanns (mest til skogs faktisk...)
Det ble 2-300 bilder men redigeringsansvarlig har ferie eller har reist bort eller er ute av drift -- bilder vil komme, både her og på Thorelas` egen hjemmeside:
www.thorelas.dk
snart ..
Saiko er blitt onkel
Saiko ble onkel til 4 gutter 27.april Illu er stolt og flink mor som gjør akkurat det en hundemamma skal og bør. Les mer på
www.thorelas-illu.com
Det er så godt å ha hundevenner i hele Norden =) på hjemveien i dag ble Jonas "unaug" omtrent ved Espa og vi trengte litt friløp på en trygg plass. En kjapp telefon til Annett; de var hjemme. Det passet perfekt med et besøk hos Annett og Espen, Johanne og Even på Vallset - som nettopp har flytta inn på "småbruket" sitt. Jonas stortrives med å løpe løs, få oppmerksomhet og ha frisk luft og fritt rom rundt kroppen =) Saiko digger også å være der, masse spennende lukter og to søte damer .. bare at nå er huset fullt av valper; perro de aqua espanol ... krøllehunder. Saiko ville ikke hilse på men fant frihet i skyggen bak bilen. Han var dessuten sliten etter masse oppstandelse (løpetid og ekorn) i Svelvik så han nøt rolighetene i skyggen sin.
Det er godt å komme til et sted der man bare kan slippe ut hunden sin og være trygg på at denne ikke forsvinner eller finner på ugagn; Saiko er perfekt å slippe ut på slike steder og han nyter å være løs og finne ut av ting i nærområdet
Ferietur med gutta
Onsdag etter påske ble bilen pakka full med ting og tang man trenger pluss gutta; Jonas og Saiko =) Målet for turen var Svelvik Vestfold med Lillian som gårdeier; hun og bikkjene forsvant ut i Bobil, vi sov i senga hennes, og Saiko fikk bruke gården til onkel Bargi .. farfar Ravdi satt vegg-i-vegg med full kontroll. Imponerende av gamlefar på 10 år å slå seg til ro med en "inntrenger" når lilletutta Dienas fløy rundt med fullblods løpetid -- Flinke Ravdigutten
Saiko ble lurt trill rundt av de lokale ekorngutta som hoppa fra tre til tre i en imponerende fart, de balanserte og gjorde triks på triks bare fordi Saiko bet på og fylte rollen som Gjeterhund de Luxe
Jonas gjennomførte lynkurs i barnetekke da både Ravdi, Dienas og Addja måtte gjennom kose- og sussetesten .. tøffe tak som enhver lapphund bør tåle
Rognebergtrollets Dienas syntes det var nok barnebesøk etter ei stund og satte seg med ryggen imot .. 
Rognebergtrollets Dienas syntes det var nok barnebesøk etter ei stund og satte seg med ryggen imot ..
Vi har vært på valpebesøk -- dog fikk ikke Saiko møte valpene da ulike årsaker hindret dette, men neste gang ligger mer til rette for at dette skal kunne arrangeres
Saiko, Jonas og meg var på besøk hos Espen og Annett og deres huslige oppdrett av spansk vannhund. De kjøpte valp fra mamma for noen få år tilbake og er i gang med sitt andre kull nå;
7 krølledyr med korte og lange haler, svarte og brune i fargene. Artige skapninger med mye guts og fraværende "engstelse" som kan være typisk for rasen
Saiko fikk komme ut på gården en tur med det samme vi ankom, han hilste og ble møtt av 2 krøller ved navn Pia (datter av Gunda) og Tira (Pias datter fra 1.kull) Tira satte den svarte svenske lapphunden på plass og siden var alt fred og ro
Saiko fikk masse å bedrive tiden med, da skogen ligger tett inntil gården på alle sider; rådyr vanker i området og elgen har lagt igjen sine visittkort rundt om i hagen. Lapphunder liker å sysselsette seg sjøl med slik kontrollfiksering.
I og med at valpene til Pia ikke hadde vært ute før fikk Saiko sitte i bilen mens vi slapp dem ut i hagen. De tok det nye miljøet med naturlig ro og snuste seg lykkelige opp og ned på plenen. Det lå til rette for enkel innlæring av pottetrening da maten ble inntatt innomhus før alle ble båret ut på plenen -- samtlige fikk oppleve å gjøre fra seg ute på plenen; suveren oppstart av husrentreningen
Saiko hadde mye å gjøre i området der valpene hadde oppholdt seg da han slapp ut fra bilen igjen
Fredag 15.april kom storesøster Mira på besøk til oss. Hun skulle på overnattingsvisitt og Saiko visste ikke før litt utpå dagen at han hadde gledet seg
Tidlig på morgenen stilte Jonas, Saiko og meg opp ute på gårdsplassen for å være klare til mottagelsen. Familien Amble kom mannsterke for å overlevere sitt svarte gull i min varetekt, og Saiko var utrolig glad for å få besøk av storesøstra si som han har lært å sette pris på gjennom vinterens treningsturer til BiriSenter Jonas vimset rundt midt i det svarte virvaret og smilte og lo, klappet i hendene og uttrykte sin henrykkelse over å få dobbelt så mange "bibbi"er å være sammen med. Det er så deilig å ha en unge som liker å kose seg i lag med hunder uten å måtte kose på ta på klappe klemme fikse og ordne, Jonas hilser og er fort ferdig med den nære kontakten. Han nyter å se bikkjene i action
Mira er ikke vant til andre unger enn Jonas men hun syns det er helt ok med et lite menneske av hans kaliber, hun stoler på at vi har kontroll.
Med enda en hund på plass var det dags å ta i bruk hundegården igjen. Snøen har forsvunnet rekordraskt her hos oss så det var bare å hive bikkjene inn der, men pga Saiko lærte seg et nytt triks i fjor; hoppe over gjerdet når han blir lei - måtte det iverksettes tiltak. Lekter på toppen av stolpene var mer enn nok til at fristelsen for å hoppe over uteble fra Lillegutt sin side. Det hjalp kanskje at Mira var i bingen sammen med og holdt han med selskap
Og hva er mer typisk enn at når Saiko viser seg tilliten verdig og får gå løs på gården vår igjen uten oppsyn .. ja se da må rådyrene komme ut av skogen igjen og starte paringslek på jordet ved siden av oss .. Saiko sitter som forstenet og følger med på action, han sitrer etter å bli med og løpe litt men holder seg beundringsverdig i ro inntil huset. Snille SaikoGutten vår
Jeg er dog mitt ansvar meget bevisst og lar han selvfølgelig ikke få være ute alene mer --igjen-- det fins ingenting styggere enn å se løse hunder på jorder der man vet det fins rådr, eller kanskje også bare ser hæla på dem - da kommer fingeren raskt opp til avtrekkeren hos flere sheriffer rundt om i bygda her.
Det er tydelig at Saiko ikke bryr seg om å jakte rådyr på den farlige måte, han er tross alt vokst opp med disse søte dyra inntil husveggen, han har sogar lekt med trillingkillinger i skogen
men jeg vet at om dyra løper så vil han gjerne følge på. Gjeterinstinktene og en sterkt utpreget sans for å samle og hente tilbake, være seg rein, ku, sau, elg eller rdyr sørger for å trigge en svensk lapphund i en sådan stund
Den tidligere omtalte håpløse løsbikkje og vakre hannhund er blitt stor og klok. Nå som våren har kommet for fullt - snøen forsvant over natta i forrige uke - så viser Saiko seg nok en gang tilliten verdig ved å ligge pent sammenkrøllet sovende i veien vår eller sittende strakrygget på plenkanten for å kikke utover i roa der vi holder hus. Det er mye å følge med på; bikkjer og folk som går, biler som kjører og dyr som vanker. Flinke smarte Saiko holder seg på gården og får dermed naturlig nok mer og mer utetid alene uten oppsyn og uten bånd.
Han er 2,5 år nå -- har han begynt å bli voksen ???
6.april 2011 Thorelas Saiko 2,5år 
6.april 2011 Thorelas Saiko 2,5år
Vakreste snilleste fineste beste Saiko
Når det kommer til eksteriøret på hunder er jeg meget streng og jeg er den første til å finne feil på mine egne hunder, jeg er kravstor og vanskelig å tilfredsstille. Derfor må jeg av og til ta meg sammen og slutte å være så forbasket hard på at Saiko ikke er bra nok. Saiko er mer enn bra nok, han er veldig flott og godt over gjennomsnittet rasetypisk. Han er definitivt god nok for en excellent når som helst og han fortjener en CK (så lenge pelsen sitter på)
Jeg ser at vinteren har gjort ham godt rent fysisk, han har lagt seg mer ut og fått en bra fasong. Benstammen og pelsen har klasse og han slipper ikke unna familiære sammenligninger. Pappa Arji (Rognebergtrollets), oldefar Buck (Thorelas), tipptippoldefar Jossi (Øyerfjellets) -- vi ser mange aner i denne enestående hunden.
Snillere og mer tålmodig hund skal man lete lenge etter og jeg ser med takknemlighet at denne hunden passer best inn i familien nå som vi har en aktiv gutt på 18 måneder. Saiko har "gått for lut og kladt vann" siden Jonas ble født og hvem andre enn en godmodig, klok, tilpasningsdyktig svensk lapphund ville tolerere en slik forvandling?
Jeg savner av og til masse guts mye vilje og sterke meninger, onkel Borkas var av et helt annet kaliber, men kjære vene så enkelt det er å ha en hund som ikke må diskutere alt -- du er perfekt for meg, Saiko!!!!
Jeg vil ha valp !!
Det klør i fingra mine etter å finne en tispevalp som kan flytte hit til oss -- målet er å få til dette i løpet av 2011. Det dukker stadig opp alternative kombinasjoner som man kan lukte på og fundere over. Vanskelig å velge men jeg blir nok enig med meg selv til slutt
Foreløpig frister det med et avkom etter disse kombinasjonene:
Skogssamens Aiga - Tjappo
Sabmebæna Tussa - Care Bears Moon Shadow
Saiko fikk hoste men holdt på halvannet døgn med kraksing hosting brekking og slimete oppkast. Det gikk over like fort som det kom
Han har hatt karantene i 2 uker nå uten at dette er påvist nødvendig -- veterinærene er uenige om akkurat dette men det har ikke plaget meg å være hjemme fra trening -- jeg har brukt tid på meg selv heller
Så kom det melding om kennelhoste i omgangskretsen til Saiko, og siden det er 5-10 dagers inkubasjonstid kan jeg bare vente og se hva som skjer med svartingen vår. Inntil jeg vet mer nøyaktig om han er smittet holder vi oss for oss selv uten å være i kontakt med andre hunder.
Det er ikke vanskelig oppi bakken her vi bor, og jeg trenger ikke ta han med ut på noen form for sosial omgang eller seriøs trening på en stund
Skitur i strålende sol
Farmora til Jonas ringte i går og booka seg inn som "barnevakt" og dermed sto hele dagen åpen til bruk som jeg ønsket sjøl. Mye man kunne finne på men valget falt naturlig nok på skitur sammen med Saiko.
Strålende solskinn fra blå himmel, minus 8 grader og fantastisk gnistrende føre. Saiko -den lille svenske lapphunden min- holdt lina stram og farten oppe mens vi blafret bortover myra.
Det var helsebot for oss begge å få være kun oss uten noen som ville ha en bit. Vi møtte hyggelige mennesker og hunder på turen men det var så langt fra overfylt oppi åsen i dag. Saiko fikk løpe løs på lengre strekker, han holdt avstanden på 25-50meter hele tiden og satte stor pris på å få være skikkelig hund på tur
Jeg hadde selvfølgelig IKKE med meg kamera men knipset go`ingen min med mobilen
lapphundene fra Thorelas kennel
Sett med egne øyne gjorde lapphundene fra Thorelas kennel en super innsats på NLKs rasespesial 12.mars
Thorelas Saiko; excellent, 2.AKK, CK, 4.BHK, res.CERT
Thorelas Q-Mira; excellent, 1.AKK, CK, 2.BTK, CERT
Thorelas Judith; excellent, 1.VetKK, CK, 4.BTK, BIRvet, 2.BISvet
13.mars: Dagen derpå
Utstillinga på Kongsberg i går var en helt fantastisk opplevelse. Masse folk og masse hunder, 100 lapphunder og mere til da noen hadde med seg hunder som ikke ble stilt -- hva er vakrere??
Saiko er tydeligvis suveren å ha med på hotell, han er stille og rolig og sov godt hele natta. Uten vokterinstinkt og med mangel på varslingsbehov fikk folk gå i gangene og i dører så mye de ville. Mira, storesøstra hans, lå rett ved senga mi og hadde full kontroll på evt inntrengere så SaikoGutt kunne slappe av og nyte et deilig lite avbrekk fra hverdagen sammen med matmor
Luftetur og frokost er alltid standard prosedyre og vi holdt oss til tradisjonen før vi ankom en snørik utstillingsplass som allerede myldret av liv. Og alle var der pga lapphundene
Saiko pep som vanlig men jeg parkerte såpass langt unna at vi ikke ble plaget av hans lydhøre bifall til enhver bevegelse.
I ringen var han et enmanns pipeorkester uten sidestykke, men jeg vet av erfaring at han ikke ville vært roligere om han sto utenfor ringen halve dagen, han bare er sånn --- dessverre.
Men jeg gir ikke opp å trene på å få det bort
Vår opptreden var ikke den beste forestillingen vi har gitt men det holdt helt inn og resultatet var mer enn jeg hadde turt å håpe på. Med den konkurransen hørte han hjemme på 2.plass -- Herding Instincts Fairly Fuzzy er yngre men mer utviklet og dermed ble de 3 guttene i åpen klasse henvist til korrekt plass av dommeren (etter min mening)
Saiko er tilbydt plass på skjønnhetssalong og har time der i kveld, når jeg skal på utstillingstrening med Melvin; en "nuffeladd" på 5 måneder. Denne lille klumpen skal i ilden søndag 13.mars men uten meg i andre enden, jeg skal kun operere som konsulent
Tilbake til beautysession; aner ikke hva Saiko må gjennomgå men tror at en dyprensende børsterunde holder i massevis -- stor takk til Lars Emil og Camilla som stiller opp med utholdenhet og sterke armer i denne øvelsen
NLKs rasespesial på Kongsberg 12.mars
Saiko er påmeldt til NLKs vinterutstilling på Kongsberg, og jeg gelder meg. Ikke til å vise han nødvendigvis, men endelig å få være med på en skikkelig lapphundutstilling igjen =) Jeg vet at det er rekordmange hunder påmeldt og om noen dager blir tallet offisielt
Jeg skal ha med storesøster Mira, som jeg har trent siden begynnelsen av året - vi skal starte på utstillingstrening nå som løpetid er over, har vært på miljøtreninger og blitt litt kjent med hverandre til nå. Saiko er lydhørt pipedyr på sidelinja.... I tillegg til 2SL skal jeg også ha med en lapsk vallhund frøken, som jeg selvfølgelig må øve i snøret. Hun er utstillingstrent men ikke vant til å være vekk fra mor, så vi må trene litt sammen et par ganger
(= hurra for FARFAR som er 10 år i dag =)
Saiko har en flott og fantastisk farfar som heter Ravdi. Denne herlige svarte skjønnheten fyller 10 år 14.februar og vi jubler så høyt og tydelig vi bare kan
Nord Uch Sabmebæna Ravdi; Gratulerer med dagen
Godt Nytt År!!
Jeg blir nødt til å ta i bruk en klisje; tida flyr altså så fort!!
Enda et år er gått, og det har surret i ett siden forrige nyttårsaften. Mange hendelser som til tider har vært ubeskrivelige, dessverre for Saiko sin del har det vært flere opplevelser på menneskehold enn i hundelivet. Men jeg tror og ser at Saiko trives, han er fornøyd med den oppmerksomheten han får og han setter pris på de små ting akkurat som oss.
Lapphunder er nøysomme og gode på å omstille seg til situasjoner; Saiko er et levende bevis på at lapphunden også i moderne tid er som en kameleon å regne hva angår å tilpasse seg omgivelsene
Jeg kjenner mange som går en urolig kveld i møte. På mange steder har det i år som alltid ellers vært prøvekjørt fyrverkeri hele romjula til hunders store engstelse og eieres store irritasjon. Jeg er heldig som har en Saiko som ikke bryr seg om lyd og lys men vi tar våre forholdsregler likevel; lys i hele huset, kontrollert musikk på anlegget og minimal oppmerksomhet på det som skjer ute. Jeg har hatt nyttårsrakettredd hund før og det var et mareritt som heldigvis gikk over hvert eneste år. Like fullt er det fælt så lenge det står på. En ting er fyverkeri på selveste nyttårsaften innen gitte tidsrammer, men det er vanskelig å forholde seg til og sette inn tiltak mot uforutsett testing av fyrverkeri gjennom romjula. Forbud ser ikke ut til å ha noen effekt.
Jeg ønsker det beste for det nye året og krysser fingre for at vi skal få mange gode opplevelser også i tida som kommer - ha en fin kveld og god helg
RASEPARADE PÅ DOGS4ALL2010
Vi ble forespurt av Norsk Lapphund Klubb om å stille i raseparade under helgas vinnerutstilling på Lillestrøm. Og siden Saiko ikke var påmeldt til utstillingen og siden det var kort frist og jeg uansett skulle dit (og Saiko er da så absolutt en rasetypisk svensk lapphund) så sa jeg ja takk til å stille opp for klubben.
Lørdag var dagens BIRvinnere invitert til å stille i raseparaden, men enkelte hadde ikke tid; finsk lapp var f.eks ikke ferdig bedømt da paraden gikk av stabelen så da falt valget enkelt på Nordisk Junior Vinner Hann i stedet. Lapsk og svensk lapp stilte med dagens BIRvinnere.
På søndag var det Saiko sin tur, i lag med en ung frøken av rasen finsk; Fjällfarmens Warja, og en ringrev i utstillingssammenheng dog ung alder både på hund og handler; Månsagans Arja
Laila, NLKs sekretær, hadde koreografien og stilte som suffløse under det samiske flagget. Hun ledet an i inntogsmarsjen og hintet tydelig når det var vår tur til å løpe over matta i finaleringen og forsvinne ut. Det gikk strålende og med fullsatte tribuner hørtes applausen meget godt - flott med tilbakemelding
En super måte å profilere lapphundrasene på
Noen har trent med hunden min !!??
Om høsten blir det alltid satt ut brøytestikker langs veien vår slik at brøytemannskapet vet hvor de skal kjøre. Dette er et supert sikkerhetstiltak som strekker seg uvisst langt bakover i tid. Da jeg var meget ung - mer som barn å regne - passet vi en lapphund hann ved navn Kvikk Han var mer i grøfta enn i veikanten og han hadde en tendens til både å snuse samt markere overalt hele tida, og han kjørte seg alltid fast i brøytestikker og andre hindringer
Da Boarkas kom inn i livet mitt var jeg mektig bestemt på at tissing kun skulle foretas på angitte og bestemte plasser. Han skulle aldri komme unna med å gå på feil side av stolper, kasser, biler, brøytestikker -- hva som helst; han skulle alltid velge min side. Var målet
Heldigvis hadde Martin -Boarkas`samarbeidspartner gjennom mange år som redningshund- mulighet til å gå langs veien i tide og utide, og med en ivrig ung Boarkas baksende oppå brøytekanten og nedi grøfta så langt han kom var utfordringen potensielt tilstede hva angikk mine mål. Men det gikk!! Boarkas baksa i snøen og ploga seg fram mellom stikkene. For hver brøytestikke som stakk opp fra snøen jumpa BoarkasGanda ned på veien, passerte stikka og var like fort oppe igjen på snøkanten
Tilbake til dagen i dag og min mistanke rundt trening av Saiko. Jeg kan ikke huske å ha gjort Saiko oppmerksom hva angår mine krav i henhold til brøytestikker. De står ikke langs veien hele året, og siden vi hadde et langt opphold fra turgång langs vei i høst er jeg usikker på hvordan det har seg at
Saiko går alltid på min side av brøytestikkene
Markering har jeg ikke helt kontroll på men vi er underveis i arbeidet. Jeg er veldig stolt av at Saiko gjør trilleturen enklest mulig ved å velge korrekt side av stolper, gjerde, biler, vogna etc .. uten at jeg bevisst har brukt tid på å lære inn dette
Når Saiko og mor er på agilitytrening slår vi flere fluer i en smekk. Vi har et par minutter til rådighet på AGbanen men det er mye god miljøtrening i å sitte i bilen og vente, for så å komme ut og skulle samarbeide med mor til tross for deilige dufter og mange hunder som lager ulike lyder. Vi bygger gjensidig tillit og resultatene kommer smygende i form av lykkeligere, mer avbalansert, mer lydhør, roligere og mer "selvgod" hund.
Ved siden av å trene på AGbana tar Saiko og jeg en tur bortpå skiskytterarenaen hver onsdag for å få litt action-in-put. Her skytes det på blink, det er rulleski og sykler og masse folk med og uten bikkjer og barnvogner. Saiko greier å fokusere på mor og hennes (foreløpig enkle) oppgaver til tross for uorden i forstyrrlesesrekkefølgen
Jeg ER stolt av voven min
Etter litt øvelse og prøvelse var det på tide å avansere på agilitytreninga denne uka Inn i tunnel nummer 1 ytterst i bana, få hunden med på høyre side, send ut til hopp med sving mot venstre, send ut til tunnel nummer 2 side om side med men innenfor tunnel nummer 1.
Enkel oppgave for den hunden som er vant til å ha fører hvor som helst, men siden Saiko og jeg er nye og utrygge på aktiviteten vi holder på med så løser vi utfordringer på enkleste settet; å gjøre det vi er mest sikre på, nemlig å "gå fot" på mors venstre side .. .. ..
Det er gøy å se at Saiko etter så kort tid forstår at det lønner seg å ha fokus når han endelig får 5 minutter alene med mor. Det er foreløpig ingen belønning i form av godbit eller leke som scorer høyt, men Saiko takler treninga med å få kos, skryt og klapp sammen med positive varme ord på veien, så vi bygger en relasjon uansett
!! JONAS 1 ÅR 9.oktober !!
Plutselig har det gått ett helt år siden vi ble en litt større familie. Jonas ble 1 år på lørdag og vi hadde huset fullt av barn og voksne. Saiko var på utstilling (mer under "resultater") men kom hjem på eftan slik at han fikk overvære kaker og kaffe med de voksne
Mange lurer på hvordan det har gått å ha hund og så få barn, det evige spørsmålet om ikke Saiko er sjalu på Jonas ??
Jo, Saiko er selvfølgelig sjalu på Jonas. Det er klart at guttungen vår får masse oppmerksomhet og hunden vår vil gjerne ta del i den gleden og positiviteten vi omgir oss med når vi har det hyggelig med Jonas. Sjalusi er helt naturlig, men det er måten hunden oppfører seg på som er interessant.
Saiko begynte tidlig å gå mellom oss og Jonas når han følte at det var forskjell på fokuseringen fra vår side. Han ble oversett og sendt vekk når dette hendte i begynnelsen. Vi ville understreke at Jonas er først, Saiko får ikke gå i mellom oss uansett hvilken årsak som måtte ligge til grunn for handlingen. Vi bestrebet oss på å gi hunden oppmerkosmhet FØR det oppsto et krav fra svartingen
Senere har vi ved situasjoner med mye lyd og latter fått merke på kroppen at Saiko er misunnelig ved at han "går på" oss om han føler det er for mye fokus på den 2beinte. Jonas har aldri "fått det", Saiko har smart nok gått direkte til oss for dermed å oppnå oppmerksomhet ;o)
Som Jonas har vokst seg til, begynt å bevege seg rundt og etterhvert reist seg for å gå har Saikos oppførsel endret seg deretter. Det er tydelig at lapphunden forstår hvilket stadie ungen er i og hva han kan tåle. Gutta kjekler og småkrangler som brødre og de knuffer like mye hver vei. Den ene gangen er det Jonas som tar noe fra Saiko, i neste omgang er bikkja der og forsyner seg med noe som er ungen sitt. De knuffer og dytter, men koser og gir hverandre god oppmerksomhet like mye Jeg har sett tenner i "action" når Jonas forsøkte å flytte på skallehuden slik at venstre øyehullet kunne passe til høyre øye. Det gjør vondt å bli lugget og Saiko måtte ha tenna i lufta for å gi signal om at grensa var nådd. Jonas ser foreløpig ikke disse signalene som noen veiledende beskjeder så det er selvfølgelig viktig at vi som voksne går inn og korrigerer ungen slik at han lærer seg å forstå hva kompisen på 4 bein prøver å si.
Jeg er veldig stolt av lapphundhannen min som er så utrolig tolerant og leken sammen med Jonas-san vår
Brått en efta skulle min mor låne Saiko litt, og det var greit -- jeg tok på bæremeis og befordret Jonas ned til utlånsplass. Der fikk jeg brått dobbeltsyn men etter et par kraftige blunk forsto jeg at det var nært slektskap på besøk; Onyx var innom en snartur. Superflott hele veien like mild og god som Saiko og enda flottere på mange vis.
Et stort ABER; han er kastrert, uvisst hvorfor - det kom overraskende på oss.
Slalåm, tunnel og vippe var innholdet i kveldens økt. Dessuten fikk vi øvd på hjul og hopp ute i øspøs regnvær.
Saiko må ha hjelp til det meste fordi han ikke er på nett rent jobbemessig, men han liker å være med og kan engasjere seg såpass at mor ikke blir irritert -- smart bikkje a gitt!!!!
Onsdag er agilitytreningsdag for Saiko og meg. Mange fluer smekkes i ett slag når vi drar avgårde til Birkebeiner Stadion etter middagstid. Mor kommer seg ut og får litt tid for seg sjøl. Mor kommer seg ut og får tid sammen med hunden sin. Saiko kommer seg ut og blir midtpunkt og høster all oppmerksomhet fra mor for noen få timer. Saiko kommer seg ut og får møte andre både folk og dyr og får øve seg på å følge med, slappe av, gjøre nye ting;
mestring på ulike nivå
Sist onsdag prøvde vi noe nytt. Det er veldig lenge siden Saiko og meg har trent sammen på treningsplass og vi hadde ei kort økt der slalåm og bom sto på programmet vårt. Saiko tasset avgårde gjennom slalåmen men syntes at det var teit og vanskelig å gå på den lange smale bommen. Vi fikk god hjelp av Ingrid som støttet på ene siden slik at fristelsen for å hoppe sidelengs og av uteble
Etter en vellykket økt (som varte ca 3minutter) løp vi bortpå skiskytterarenaen og hadde kontakttrening og gjennomførte noen lette LPøvelser mens det foregikk skytetrening på standplass. Saiko takla skyting, sykler, barn, radiostyrte biler og skiløpere med glans;
han gikk fot, satt plass og stoppa på kommando -- OG: han lekte med ballen som jeg brukte som ros
SUPER treningskveld med God`Gutten min =)
Endelig fikk vi opplevd en hel dag i regi av NLK avd Busk/Vest -- det var høsttreff i Svelvik og jeg dro avgårde med sekk full av klær og mat pluss lapphundgutten min.
Begge hadde godt av å komme seg ut litt og begge hadde godt av å komme hjem på kvelden og slappe skikkelig av
Saiko var frustrert over å både hilse og ikke hilse, han hadde mye pipelyd som måtte ut og det ble ganske mye styr, han ville ikke være altfor langt unna meg samtidig som han så gjerne skulle hatt mer tid sammen med Cara .. Hun var akkurat ferdig med løpetid og Saiko er uerfaren på området og falt for denne søte frøkna (han brydde seg ikke noe om at Cara er kusina)
Samtidig som Saiko gjerne går sammen med hønene og "kollar läget" så får han det for seg at han skal jage dem litt. Svarte Hønemor hadde lagt seg til på et egg oppi gården og dette syntes Saiko at var pussige greie; han hoppa like godt inn i gården og fikk fart på og en liten jafs av Hønemor som helt sikkert fikk både angst og hjerteproblemer.
Saiko fikk husarrest.
Vi har verdens snilleste hund. Jeg tror vi deler den tanken med mange andre barnefamilier der hund er en del av det hele. Hunder er generelt snille med barn, det er viktig at vi som voksne setter grenser for krabaten på 2 bein heller enn å overstyre bikkja.
Saiko er underbart tålmodig med Jonas, men han er ganske voldsom også -- det utspinner seg en kontrollert krangling til tider. Jonas HAR ball - Saiko TAR ball, Jonas børster - Saiko ligger stille, Jonas reiser seg ved hjelp av pels - Saiko står stille, den ene krabber den ene veien - den andre løper etter
Vi er heldige som har så snill lapphund, og han er tilliten verdig hva angår å være oppi situasjoner sammen med poden
Jeg var jo sikker på at Saiko skulle slippe pelsen og bli ferdig med valpeulla si i løpet av noen uker på sommeren, men der tok jeg feil. Jeg har bada, balsamert og børsta -- og det har nytta, for all del
men det er fortsatt en god del igjen. Han som ser så tynn ut -- det overrasker meg at det er så mye pels på den lille kroppen
Nå har tante Lillian sendt ei pakke med shampo og balsam samt deilig kjeks til yndlings"barnebarnet" sitt, så i løpet av noen uker nå så skal Saiko framstå som et glansbilde på uferdig hannhund snart 2 år
Femke var på aussiespesialen på Gjøvik 7.august sammen med nesten 40 andre aussier. Hun ble flott handlet av Johanne som hun bor hos -- de vant åpen klasse og fikk CK, vant beste tispe klasse og fikk cert, ble best i rasen og dermed også BEST IN SHOW
De var så flinke begge to, tydelig at de hadde øvd. Femke er blitt så utrolig flott -- har alltid vært perfekt hele veien men nå (snart 4 år) har hun lagt seg ut og fått beina på rett sted og fått god masse i kroppen .. og hun er et beger full av spenst og energi GO`JiNTA VÅR
Som middels aktiv medlem i Norsk Lapphund KLubb er jeg en av de som arrangerer utstilling i bygda her hvert år. Da samles en gjeng lapphundentusiaster for å stille ut skravle sammen og spise deilig mat. Så også i år. Det har vært mye arbeid i forkant av utstillinga og deremd har all ledig tid gått med til dette.. tydelig har jeg nok tid til å trene hund egentlig, men det var å få puffet til å komme seg ut døra. Med en sovende sønn i 2.etasje kommer man seg uansett ikke så langt.
Saiko var ikke påmeldt til årets rasespesial på Biristrand. Han skal miste pelsen og få ny og ble derfor satt i utstillingsferieboksen etter sin flotte opptreden i Drammen. Målet er å få NKKcertet og dessuten dra i land championatet i løpet av høsten - det burde vi kunne klare.
Årets utstilling fikk forresten rekordoppslutning med 83 påmeldte lapphunder!! Storveis, kjempeartig!! Vi hadde en fin dag med deilig hundevær og sus i serken fra tidlig til seint. Det er gøy å arrangere utstilling når alt går på skinner, men det er godt det er ett år til neste gang ;o)
Vi har rådyr i hagen. Dette er ganske skummelt for mor, veldig interessant for Jonas og skikkelig spennende for Saiko. Ved enhver ledig anledning drar Saiko til skogs for å underholdes av rådyrbarna. De er venner må vite ... men det er ikke sikkert at naboene tror på dette, så jeg holder helst øye med svartingen når vi er ute sammen, og passer på å sette han i hundegården før jeg går inn eller reiser bort.
Her forleden hadde vi paringslek på jordet her også -- Saiko som ivrig tilskuer da rådyrdame kom humpende over nabohagen og ned på jordet med rådyrmann hakk i hæl. De løp litt rundt på jordet og forsvant inn i buskas .. litt etter kom de tilbake og beitet side om side -- fortsatt med oss som tilskuere =)
Saiko har passert 20 måneder og likner verken fugl eller fisk!! Det var meningen vi skulle til Herning på verdensvinnerutstillingen, men heldigvis har vi slått denne tanken fra oss for lenge siden. Vi hadde uansett ingenting der å gjøre så det ville kun blitt stress med kjøring og utstilling, og det har ingen av oss godt av. Nå begynte endelig Saiko røyte, og det skal bli deilig å få bytta ut den myke valpe/unghundulla hans med voksen hannhundpels. Han er nybada og dufter som en frisk blomstereng
Saiko er verdens deiligste hva angår Jonas og våre hjemmerutiner. Han er mild og god, tålmodig og full av humor han er med og går på trilletur så ofte jeg orker men dette er også så langt han blir tatt med ut på noe. Dessverre har mor ennå ikke fått anledning til å dra på birken med voven sin igjen .. nå er det straks ferie så vi må nok derfor vente til høsten. La oss ha det som et mål for august; agilitytrening hver onsdag på Birkebeiner Stadion
BURSDAG
Femkes nøster har allerede blitt ett år !! I fjor på denne dagen; 27.mars, kom 10 viltre skapninger til verden GRATULERER ALLE INDIANERBARNA!!
Her er pappan Howards Wanaghi Ishna 13 år :o)
Har jeg husket å skryte av Saiko ???
Han er blitt veldig flink til å gå ved siden av vogna men kan til tider glemme seg litt. Det er jo så mange deilige dufter langs veien og han kunne godt tenke seg å komme fortere fram til hver nyhet
Vår faste tur går stort sett til butikken. Da har vi et mål, vi får utført ærend, og det er mulig å treffe folk å slå av en prat med. Når mor er inne i butikken i uvisst hvor lang tid må Saiko (og som oftest Jonas) stå ute og vente. Det er så utrolig deilig å være inne i butikken uten å høre at man har med seg hund - av og til hender det faktisk jeg glemmer at Saiko er med Det gjorde jeg en dag noen kom og lurte på om det var min "finnhund" som sto der ute .. hmmmm?? JA! JO! Det var det jo  måtte bare tenke meg om litt.
Saiko er verdens triveligste og hadde selvfølgelig satt stor pris på oppmerksomheten som ble gitt han til del
Huset fullt av hannhunder
Den helga Birken gikk av stabelen var det brått 3-og4dobbelt opp med hunder her. Gutter alle sammen - og de fleste var naturligvis inne
Den fjerde var bare ute på gården på besøk og ble meget overrumplet av elleville spisshunder i form av en svensk lapphund, en norsk buhund (svart) og en lapsk vallhund.
Inne i huset hadde vi Freke på besøk fra fredag til lørdag mens matfar gikk over fjellet for å hedre disse birkebeinerne som reddet en eller annen kongssønn for flerfoldige år siden ...
På lørdag kom Ali buhund og dermed var de 3 glade gutter som løp rundt på gården og herja
For å gjøre kaoset fullstendig ble Keiko -en irsk setter med sart sjel- sluppet ut av bilen sin .. men han var for sart for de tøffe spisshundene så han reddet seg selv inn i nærmeste bagasjerom. Er nok best å holde seg litt på avstand
Fra lørdag til søndag var det bare Ali og Saiko som holdt hus siden Freke måtte hjem til Svalbard. Ali var med opp og lå i senga sammen med matmor Astri, mens Saiko holdt fortet nede på kjøkkenet som vanlig.
Det var kanskje greit at Femke hadde tatt turen oppi bygda til sin venninde Sofie og de andre hundene som bor sammen med henne
Med glatte og snøfulle veier har det vært lite fristende å trille tur med 2 bikkjer. Jeg har prøvd å bytte på, men dessverre har bikkjene til tider tapt og vært nødt til å være hjemme. Bevegelse får de jo ved å løpe sammen på jordet men de setter virkelig pris på å få på bånd og være med på tur
Saiko har det travelt og må stadig minnes på at han har en fast plass å gå - ved siden av vogna, ikke foran. Femke er flink til å gå pent, men hun blir litt lei seg når jeg stadig må korrigere Saiko.
Enkelte strekninger er det greit at bikkjene går løs og jeg bytter på å koble til og fra. Saiko elsker å få tillit og han stopper med 4 stive bein på kommando ("stopp") og han kommer som et skudd hver gang jeg minner om avstanden. Han smiler over hele seg når han får gå med halsbånd men uten kobbel hjemme går han jo uten halsbånd
På gangveien er det Femke som får tillit. Hun vimser ikke over brøytekanter og grøfter slik Saiko gjerne gjør, men holder seg på gangveien der det er ryddig og enkelt å ta seg fram. Det hender stadig at jeg -i ammetåka?- mister en vott eller et bånd. Og da er Femke kjekk å ha Vi går, jeg mister, vi går en stund til og plutselig kan jeg si "søk apport" hvorpå Femke beiner avgårde med halen til værs for å lete. Hun er super på å bruke nesa og finner alltid gjenstanden som jeg har "mista". Hun plukker med glede og kommer i full galopp tilbake Vi sliter fortsatt med avlevering, men det er greit å ha noe å trene på også
Det er så deilig ute for tida, bikkjene koser seg ute sammen og Jonas digger å være med ut og se på når de løper og leker på jordet. Til tider kan "leken" bli temmelig brutal og Saiko har fått merke aussiens evne til engasjement. Han har halta et par uker pga hoven klem/trykkskade under albuen. Går ut fra at det er Femke som er årsaken; hennes "løpe-etter-dra-i-halen-bite-seg-fast-i-beinet-vri-rundt-og-velte"taktikk er veldig voldsom. Det er faktisk rart vi ikke har flere skader
Heldigvis tar Femke signalene som blir gitt så når Saiko virkelig føler seg urettferdig behandla holder det oftest at han stopper helt opp og blotter tennene. Av og til må han klapre litt med tenna for at hun skal komme ut av "transen". 10 dager med metacam har gjort underverker så nå får bikkjene løpe sammen igjen
Dagene går i ett så det blir en god del rutinemessige opplevelser; ut og tiss, inn og spise, vente til mor er ferdig med Jonas, ut og løp, inn og slappe av .. og sånn går dagene 
Vi har akkurat hatt dåp her i huset og for den anledningen sendte vi Femke på langweekend hos Trine og alle hennes hunder. I og med at Femke er spesielt glad i mat og temmelig snikete rundt dette emnet -og at hun dessuten ikke er spesielt glad i å være ute lenge av gangen- så var det beste alternativet å sende henne opp i bygda. Der fikk hun kose seg med alle vennene sine; Sofie, Morten, Guri, Kaya, Evvy og Magda.
Saiko derimot fikk være hos oss under hele helga. Han digger som tidligere nevnt å være ute og han er veldig glad i å tilbringe tida sammen med oss. Da gjestene ankom etter at vi hadde vært i kirka satte vi Saiko ut i hundegården, slik at unger og mat fikk være i fred. Temperaturen sank fra minus 16 til under 20 mens vi koste oss inne, men vi hørte ikke et knyst fra junior ute i gården; han hadde full oversikt over jordet og skogen med alle rådyra i - og dermed var dagen hans fullkommen
Foreløpig blir det lite med hundetrening og derfor er det gåtur til butikken ved siden av vogna som er den største utfordringen for oss i disse dager. Om vi er heldige kan det hende det passerer en hund mens vi er på butikken, og dermed høres det ut som at begge bikkjene er helt gale!! Bjeff og hyl i håp om å få kontakt med den stakkaren som lurer seg forbi
Dessverre opplevde vi her forleden at en hundeeier faktisk presterte å sparke etter mine hunder .. fordi han var redd for hva møtet ville innebære ?? Jeg lover jeg ble sint. Det gjør meg vondt at en del mennesker er uvitende og kunnskapsløse hva angår hundenes språk og samhandling.
Jeg leste meg nedover på sida her og kom på at jeg skal kommentere et av innleggene mine. jeg nevnte ved en anledning at Saiko piper når vi starter opp å kjøre, og at han holder på med dette en stund. Samtidig hadde jeg en mening om at "alle" lapphunder digger å kjøre bil, slik at dette sikkert ikke ville bli et problem ,,,
Og jeg fikk rett Vi har bytta bil og Saiko må nå hoppe inn i et bur. Til å begynne med peip han i denne bilen også men det har gått over av seg sjøl. Han hopper lett og elegant inn i buret sitt, legger seg pent ned og er stille
Både Saiko og Femke setter stor pris på å bli tatt med ut på tur. Dessverre er turgåing avhengig av form og føreforhold. De siste dagene har det vært så kaldt - ned til minus 26-27 grader - og da kan ikke Jonas bli med ut, hvilket betyr at anledningen til å gå ut med hele hurven begrenser seg mye mer.
Ute får de være uansett, men det er stor forskjell på hvordan aussien og lappisen takler kulda. LapphundSaiko sover gjerne ute i en liten krøll; vi må invitere han med inn så vi er sikre på at han ikke fryser fast i bakken.
AussieFemke må vi nærmest invitere med ut; hun er av den litt frosne typen og tydeligvis er ikke potene hennes laget for å takle så kald og hard snø; hun har svært sjelden mer enn 3 bein å stå på og hun har knapt nok tid til å tisse.
Til tross for at hun er "krøyvin" har Femke til tider litt ekstra energi på lager slik at hun kan jage rundt på jordet og rundt huset sammen med kameraten sin. Litt action, og så rett inn
Jula har gått lett og elegant inn og ut av huset. Saiko var spent da juletreet ble tatt inn og pynta Begge bikkjene var mektig flinke til å holde seg unna og ikke surre seg fast i lysledninger og barnåler.
Nå er jula ute og vi fortsetter i samme gode tralt som ellers. Med et lite barn i huset er det ikke forskjell på "hælj å søktn" og dermed går dagene i hverandre
2010
GODT NYTT ÅR
Noen få dager etter at svaret på rabiestesten kom, så fikk vi beskjed fra optigen om at Saiko er bærer av prcdPRA. Flotte greier!! Han vil aldri bli syk og blind av PRA
Fredag 11.desember kom svaret på rabies-blodprøven; Saiko har nok antistoffer i blodet, så da er han klar for utlandet
Mor har lyst til å reise til Verdensutstillinga i Herning til sommeren .. om det blir noe av er det bare tiden som kan vise
BLODPRØVEDAG
I dag har vi vært avgårde og tatt blodprøve for å teste om blodet til Saiko inneholder nok antistoffer mot rabies. Vi har planer om Danmark til sommeren og da må rabiesvaksinen være i orden.
Siden vi uansett skulle barbere og stikke for å finne blod avtalte jeg med veterinær at vi også skulle ta prøver og sende til optigen for å teste Saiko for prcd-PRA. Dette er blitt et krav på lapphundene nå, og det er viktig å få kartlagt flest mulig hunder slik at man vet hva man har å håndtere.
Jeg er veldig spent på resultatene fra begge prøvene, men PRAsvaret er nærmest som "liv eller død" å regne...
Endelig kom snøen til oss !! Saiko er skikkelig lapphund, han digger snø og kulde, og nå nekter han å være inne. Han er flott å se på når han vimser ute i de 10 kalde vi har akkurat nå -- han nærmest "bruser" med fjæra.. pelsen blir luftig og flott i vinterværet
Femke på sin side er absolutt ikke tilhenger av å tilbringe unødig tid ute i det ufyselige været vi har akkurat nå. Man blir jo kald på tærne!! Løpe rundt på jordet hengende fast i Saikos hale er helt greit, men å sitte stille -- eller enda verre; legge seg ned i snøen!?!? Helt UAKTUELT for aussien
Vår første utstilling på lenge er gjennomført, denne gangen hadde vi enda en ting å drasse på siden Jonas også skulle være med. 7 uker er en respektabel alder å debutere på utstilling
Jonas takla dagen bra - heldigvis for oss alle var far med og tok hånd om barnet sitt.
Saiko visste at Jonas var med, men oppførte seg eksemplarisk og sosialt overfor andre hunder likevel. Han stoler vel på at vi klarer å ta vare på han da Etter at vi var ferdige i ringen la Saiko seg pent ned foran beina våre, mens Jonas satt på fanget og kikka.
Med en bitteliten, ny gutt i huset og med 2 hunder som vil både ut og inn så går dagene fort uten at vi bekymrer oss for hva vi skal fylle tida med
Det er rørende å se de 2 hundene og deres omsorg for den nyankomne Jonas. Saiko er stadig bortpå og sjekker at alt står bra til, han slikker litt, lukter på og smiler med hele seg i kontakt med baby. Om Jonas ligger på teppet på golvet eller om han ligger i vugga si så er hundene aldri langt unna men likevel ikke altfor tett på. De legger seg pent rundt teppet og "passer" på at Jonas er trygg
Saiko har ikke blitt mer vaktsom, men han er tydelig stolt og dermed litt mer intens når det kommer besøk. Han vil ha oppmerksomhet sjøl, men samtidig ønsker han at alle skal se den nye - det er helt utrolig å se hvordan en ung lapphund tar slike endringer i husstanden på strak pote
I morgen kommer Femke hit igjen Det kommer til å bli veldig godt for Saiko å få selskap av henne igjen. Han klarer seg fint alene men det er godt å ha noen å krangle litt med Tror Femke vil sette pris på å være her litt igjen - her kan hun løpe fritt og tulletøyse med Saiko .. Colt har ikke vært like enkel å erte opp til å bli med på løpelek, som Femke ELSKER!! Vi gleder oss til Femke er tilbake, og jeg er spes glad for at far ikke skal på jobb før neste uke ;o)
Saiko er blitt kjempeflink med Jonas Det er ikke riktig så vanskelig for ham å takle gråt, han har nok funnet ut at vi gjør så godt vi kan for at Jonas skal ha det bra. Saiko er ikke blitt spesilet mer voktsom heller, men han er likevel mer på tå-hev når vi har besøk. Spesielt bevegelsene til små uforutsigbare barn følger han med på -- og vi følger med han. Det kan sikkert være vanskelig å være lapphundgutt på ett år og plutselig være mann og ansvarsfull
25.oktober 2009
Femke er 3 år i dag - HURRA FOR FEMKE!!!
Endelig kunne vi gå tur på ordentlig igjen!! Med deilig solskinn og helt vindstille var det absolutt på tide å ta en tur ut. Mor syntes det var godt å få litt frisk luft etter halvanna uke inne, og Saiko måtte naturligvis være med. Han gikk så pent ved siden av vogna - helt uten å dra i båndet .. som om vi hadde øvd masse på dette
Det skal bli så deilig å kunne ta med bikkja og vogna ut på tur!! Jeg tror Saiko -uten å vite det- gleder seg veldig til det også; han vil oppdage at vogna er et positivt innslag i hverdagen siden denne signaliserer at det er mulighet for å se seg om og vise seg fram.
Det er fortsatt fortvilet piping å høre når Jonas skriker, men gnagingen på fingre og tær har opphørt, og Saiko greier å holde munnen lukket sjøl om han kan bli litt ivrig.
Jeg er glad for at Saiko har et halvår å vokse på før Jonas begynner å krabbe og kanskje vil klatre på han.
Saiko var på beøsk hos en baby på 5 måneder og denne lå på et teppe på golvet. Denne ungen fikk ikke samme intense oppmerksomheten som Jonas, mulig Saiko skiller på hvem som er "sin" ??
Noen dager har gått og det har roet seg betraktelig. Men Saiko er fortvilet hver gang Jonas skriker. Saiko greier ikke finne noe botemiddel for slik trist lyd, men han vil så gjerne hjelpe til. Vi merker lite til vakt, men observerer at Saiko er mer påpasselig når vi har besøk - særlig av den typen som kanskje ikke alltid greier å være helt i ro. Saiko vil ha kontroll men det er nok bare vi som ser at han følger ekstra godt med på alle bevegelser.
Hjemkomst
Endelig tid for mor å komme hjem, og Saiko er veldig glad når jeg åpner døra. Han vet ikke hvilket bein han skal stå på men lukter, løper, vimser og er helt fra seg. I det far åpner bildøra for å bære inn bagasje mister Saiko fullstendig fokus på mor; det er noe der inne i bilen, og det hyler, vræler, lager en merkelig lyd - hva er dette ??? Halen på ryggen og øra rett opp - rundt og rundt bilen.. lukter ut i lufta med lang hals .. veldig nysgjerrig litt skeptisk
Vi bærer Jonas inn og jeg setter meg på golvet med han på fanget slik at Saiko får lukte og smake og hilse skikkelig. Han er så ivrig! Vet ikke hva godt han skal gjøre, lurer på om det går an gnage på fingrene, det glipper ut et bjeff i ekstasen som følger .. HannVALPEN på ett år er jo verdens snilleste men han sliter med å holde styr på instinkter og utforskertrang.
Det har vært noen masete uker for Saiko. Vi har ventet på termin og vi har ventet på at ting skal skje. Det har vært spenning i lufta og mangel på stimulans hos den svarte firbeinte. Han piper som besatt og har det travelt med å løpe rundt.
Den tid mor har vært lagt inn på sykehus har det vært mer oppmerksomhet å få fra far som har ferie, men tilstedeværelsen er muligens noe vag i ventetida, og ikke minst i tiden etter nedkomst. Saiko har vært intenst opptatt av å lukte på Hans Ivar når han har kommet hjem fra barselbesøk, og dette er en fin forberedelse på det som skal komme.
9.oktober 2009
En ny epoke har startet for Saiko og familien hans, men Saiko er foreløpig ikke klar over dette. Jonas kom til verden i natt og det blir spennende å se hvordan Saiko takler å få et 2beint menneske i hus
14.september 2009
SAIKO ER ETT ÅR I DAG
Gratulerer med dagen alle Judiths fjorårsbarn
Det er litt utfordrende å ha en stykk løs lapphundgutt på gården (som er uten gjerde) når
1; han er alene ute
2; veien utenfor døra vår brukes som tursti og dermed er godt befolket
3; når rådyrmamma tar med barnet sitt og beiter på plena vår
Jeg er mektig imponert over at Saiko ikke er mer gira på å jakte.. han er meget interessert i både rådyrmamma, barnet og bukken som går her .. men han løper aldri på jakt. Han går gjerne på jordet og sjekker tilstanden, men det virker som at de har en overenskomst seg imellom. Jeg er vel i vinduet hvert 5.sekund for å være sikker på at jeg fortsatt har lapphund - minner han på at jeg følger med - og til tider bruker jeg båndet og gården som avlastning.
Saiko godtar alt, og det er lettvint å plassere han i hundegården om vi reiser bort en tur. Han trives ute og da er det fint å ha et sted å sette han uten fare for at han skal kjøre seg fast
Ei uke går veldig fort og mye skjer hele tiden - ikke de store ting, men vi prøver da å fylle dagen hvertfall
På lørdag var Saiko med til Jorekstad og fikk se på fotballkamp da ene nevøen spilte turnering. Det var ikke spesielt artig for Saiko å måtte forholde seg i ro mens alle unga fikk løpe rundt etter baller og leke og ha det gøy. Han peip og klagde over urettferdigheten
God trening for små lapphundgutter, kaller mor det
En god gåtur fra parkering og inn til anlegget, og samme vei ut igjen gjorde dagen vellykket på alle vis. Og da regnet satte inn for fullt på ettermiddagen lå vi strødd utover golv og sofa begge to - slitne og værsjuke
Dagen derpå. Lapphundspesial på Biristrand 8.august -- og etter litt hvile så er det tilbakelevering av lånte og passete hunder.
Freke, den lapske vallhunden, skal tilbake til far. De har vært på ei ukes redningshundkurs på Haslemoen og Freke fikk permisjon for å dra på lapphundutstillinga. Freke og Saiko brukte helga på å bli kjent og bli venner, og dette er fint for senere møter. Nå skal Freke tilbake til Svalbard og så får vi se når neste gang blir
Femke er også med i bilen med sitt lille flyttelass; en bag med litt mat, teppe, vaksinasjonsboka og en leke. Hun skal til Hønefoss og bo sammen med Colt hos Gondola og Jan nå. Det passer alle parter veldig godt - men det blir stille for oss uten Femke i hus. Ikke at hun bråker men det er jo mye selskap i en hund av hennes kaliber!!
Saiko kommer til å savne Femke veldig; han får ingen å jakte på, erte eller løpe fra .. men vi skal være flinke og oppsøke andre hunder slik at han får fylt noe av behovet sitt likevel.
Med masse vann som renner fra åpen himmel så kjenner jeg at det mangler noe på hundegården likevel .. TAK!! Det hadde vært fint å kunne tilby pelsdottene muligheten for å oppholde seg under tak når slusene er så åpne som akkurat nå.
En avdanka levegg fra et partytelt utgått på dato gjør nytten sin til far-i-huset får gjort seg opp en mening om utseende på taket. Heldigvis er det lenge til snøen kommer - en tynn striepresenning vil nok ikke greie å holde stand når vinteren setter inn, men den duger som midlertidig løsning
Saiko går i oldefars fotspor og er blitt sosialantropolog på sine unge dager. Vi har vært og besøkt en liten lapphundvalp som satte stor pris på å få besøk av en artsfrend. Det tok dog litt tid før hun kunne slappe av og stole på at Saiko ikke gjør dumme ting eller tar seg til rette på feil vis. Det gikk seg fint til, og begge bikkjene hadde en trivelig sekvens sammen
Vi nyter sommerdager av ymse slag. Det råder en manglende treningskultur i heimen og dette får vi til tider igjen da bikkjene har en del tiltakslyst ..
På et par timer hang vi opp et kyllingnett på noen stolper, stramma opp med noen gamle lister - og vips så fikk vi hundegård
Der kan bikkjene være om vi har gjester, om vi er opptatt, om det er mye trafikk eller om vi skal bort. I skyggen, langt unna døra og veien .. hva mer kan man ønske seg ??
Saiko innviet den lille hybelen med å grave seg en halv meter rett ned - midt i gården
Siste uka har vært skikkelig sommerlig. En lapphund ved navn Saiko foretrekker å ligge stille i skyggen, gjerne nedgravd i jord eller grus. En aussie jeg kjenner veldig godt er derimot klar for jobb any time!! Utrolig hvor forskjellige hunder og raser kan være; vannhundkrøllene nede hos mora mi er også mer mottagelig for ordre i sommervarmen, men disse er likevel ikke så "willing to please" av rasetype som aussien.
Jeg fikk en knakende god ide kastet over fra Svelvik; oppdretteren av Saikos pappa har et hardplast plaskebåtbasseng som hun fyller med vann. Da kan hundene kjøle seg på hvilken måte de vil. Jeg heiv meg på ideen og har siste dagene saumfart butikker etter plaskebasseng. Endelig fikk jeg napp hos en lokal "sjappe" og gleden var stor hos den svarte ulldotten da han kunne skride oppi kamskjellet og avkjøle undersåttene sine. Saiko sto med vann til hælene i flere minutter uten å gjøre annet enn å nyte i går ettermiddag - tydelig fornøyd med mors investering
Femke forstår ikke hva vi piper om, hun er klar for full dag til tross for 30 varmegrader og kan til nød nøye seg med litt isbiter i vannskåla. Hun svømmer i land når jeg tar henne med uti Mjøsa, men syns ikke det er viktig å bruke tid på plasking og fortrekker å vente på land - i solsteika!
Siste måneden har flydd veldig fort. De har vært dårlig vær og det har vært knallvær, og Femkes valper har fått en del oppmerksomhet i form av veterinærbesøk med øyelysing og IDmerking, og vi har sogar vært en kjapp tur på Gardermoen med en "pakke" for utlandet.
Saiko har fått prøve seg på sykling, det gikk kjempefint men vi har ikke fått øvd mer da varmegradene har tatt helt overhånd. Jeg har dessuten introdusert ham for sporsøk og det gikk også knallfint - er det meg som er god på å trene hund eller har jeg et naturtalent i hendene?
Det ble forøvrig stor oppstandelse da Femke endelig kom hjem fra barselpermisjon. Saiko visste ikke helt hvordan han skulle takle det - han er jo vekselsvis både liten gutt og stor, tøff hannhund - men Femke inviterte på løpetur så da løste det seg på en fin måte. Ett glefs i Saikos retning satte lista for hvordan oppførselen var forventet å være. De har hatt godt av å være atskilt begge to; Saiko har lært seg ting for egen maskin, og Femke har lært å sette grenser for både seg og andre. De har stor glede av hverandres selskap
Dagen derpå for lille Saikomann i dag. Han ligger godt sammenkrøllet på gårdsplassen og sover og sover og sover. 66 lapphunder samlet på ett sted samtidig kan bli litt mye for enver
I vårløsningen er det herlig å ha hund, ikke sant?? Særlig når denne hunden gjerne utforsker snøsmelting og bekker på vidvanke. Favorittsoveplassen er naturlig nok den våteste plassen på hele gåren og det skal alltdi vasses litt ekstra i grøfta før man går inn for kvelden.
Heldigvis har det tørka opp en del nå, men vi har vært ivrige på å dusje mage og bein før leggetid, til Saikos store fortvilelse. Men han står da stille og overlever
Med snøsmelting blir det ikke bare gjørmete, men en masse dufter kommer fram og det blir mer action i skogen. Dette har medført at Saiko må oppholde seg en del i bånd. Radius på 15 meter er visst ikke så verst så lillegutt har slått seg til ro med dette, uten å gnage og uten å bjeffe.
I vinter har Saiko pådratt seg litt verk i øynene og dette har veterinær fått lov å se nærmere på. Lille Store Svarte Gull står så stille og fredelig og får drypp i øynene 3 ganger om dagen. Han har ikke lyst men gjør ingenting for å komme seg unna. Hvor er den illsinte egenrådige sta og bestemte lapphunden hen??
Hos veterinæren på onsdag ble både hun og jeg positivt overrasket da veterinæren etter litt bedøvelse på øyet kunne ta en "saks" og vippe fram blinkhinna for å ta en titt bak. Meget ubehagelig og dessuten særs viktig å forholde seg i ro -- og det gjorde Saiko selvfølgelig Han sto som en påle, med den største selvfølgelighet. Pussig liten skrue, men akk så deilig at han ikke får veterinærkontoret i vrangstrupen
Fredag 27.mars 06.10.
På den ene sida peip vekkeklokka, på den andre sida tikket meldingen inn; 6 valper - alt OK.
Femke har fått valper i natt Bra det ble såpass mange men vi kunne trengt et par til tenkte jeg og sovna på igjen.
Siden Trine har all jobben med valper kunne jeg ha en rolig morgen som vanlig, skulle ikke oppi bygda i dag uansett - vil ikke uroe Femke nå. Klokka 9 tikket neste melding inn - nå er det 9!! Og litt senere økte tallet til 10 - du store min!! Fantastisk!!
Så var spenningen endelig utløst - det har vært noen pinefulle uker fra vi var i Uppsala for å inseminere, fram til ultralyd og senere fram til i dag. Det føles mye tryggere og forutsigbart når valpene endelig er ute i vår atmosfære.
Det jeg egentlig tenkte jeg skulle skrive om i dag var faktisk ikke Femkes valper men om Saiko. Han er 6 måneder og litt, men det er ikke lett å huske alltid. Han er så snill!!! Senest i ettermiddag da jeg la i ovnen tenkte jeg hvor lettvinn denne svarte gullklumpen er. Vi har et trehåndtak som vi åpner ovnsdøra med. Dette håndtaket festes i et hull under askebrettet når det ikke er i bruk. Det stikker ganske mye fram og KUNNE være av stor interesse for en liten svarting som kjeder seg eller har lite annet å finne på. Han har ikke satt tenna i håndtaket en eneste gang!! Og det er jeg veldig glad for og ikke så rent lite stolt av
Dagene går nesten i ett med rutiner av alt mulig slag. Vi går litt på tur langs vei, vi tusler avgårde innover myra på ski og vi er litt i kastlag med andre hunder oppå Birken. Dessuten er det anstrengende for en valp med utferdstrang å måtte holde seg på gården når nabohundene beveger seg nedi veien. Tross et par uhell i forrige uke har jeg ganske fort tatt brodden av behovet for å løpe lenger enn eiendommen tilsier - - - foreløpig
I går var vi på valpeslipp igjen og Saiko fikk buse og base sammen med en irsk vannspaniel på samme alder. 2 gutter som tåler litt og som liker utfordringer av det litt røffe slaget Det er veldig godt å ha en valp som kommer når jeg roper -enn så lenge- og som faller til ro i bilen når som helst til tross for mye kaving rett forut.
I forkant av valpeslippet dro jeg ut et par AGhinder og inviterte Saiko til å prøve. Tunnel har han prøvd før, og det var ikke behov for flere innbydelser Han travet lykkelig inn i tunnelen, som buet ganske kraftig, og kom like lett og lykkelig ut på andre siden. Etter et par gode innganger i tunnelen satte jeg opp et hopphinder med lista liggende på bakken. Mulig jeg går fort fram for en liten gutt på Saikos alder men jeg forsøker å begrense meg i form av å ha KORTE KORTE økter. Vi gjorde et par raske løp gjennom hopphinderet. Saiko hadde flott fokus fram til tross for at jeg måtte svinge rundt, og han lot seg ikke distrahere av at jeg løp heller - ingen napping i buksebein, kun fullt fokus framover!
Kvelden ble avsluttet med en gledelig overraskelse; redaksjonen i Lillehammer Brukshundklubb hadde falt for et bilde av Saiko - og demed pryder gullgutten framsida på ferskeste utgaven av Labben
Atti har vært hos oss på vinterferie. Dette synes Saiko er kjempeartig!! Men det er til tider litt kjett også, for Atti har -som lapphunddamer flest- regler for det meste. Disse 2 svarte gullklumpene går uansett veldig godt overens, Saiko har forståelse for regler og greier fint å etterleve disse.
Vi har vært på skitur, gått i sentrum, vært på agilitytrening og på valpeshow. Det er interessant å se hvor lett en lapphund tilpasser seg og slår seg til ro i nye, uvante omgivelser
Det er pussig hvordan enkelte instinkter slår gjennom uansett hvor mye vi mennesker påvirker hundene våre
Jeg satt med glede og kikka på at Saiko tok tyggebeinet sitt med seg bort til døra i stua. Han gjemte det pent inntil veggen og listet seg vekk. Etter en tur ute fant han tilbake til tyggebeinet sitt, la seg på teppet ved beina mine og koste seg en stund. Etter en stund tuslet han bort til spisestua og "gjemte" tyggebeinet sitt under stolene Nok en tur ut på lufting og vel inne igjen kunne han atter en gang forsikre seg om at ingen hadde tatt beinet, han kunne fornøyd konstantere at dette lå på rett plass - og han kunne igjen ta det med på teppet for mer nytelse.
Saiko har greid seg fint uten Femke, men det har naturligvis vært mer arbeid på meg i forhold til bl.a oppmerksomhet. På lørdag fikk vi Femke hjem og det var stor stas og gjensidig glede for endelig å møtes igjen
Femke har endret litt karakter siste tiden, så hun synes faktisk at Saiko kan være mektig plagsom innimellom. Dette sier hun fra om og viser det ved totalt å overse Saikos fakter. Merkelige greier synes Lille Valp. Jeg gleder meg over Femkes oppførsel --- er det tegn på drektighet??
Nok en utstillingsdag er over - Exporama på Hellerudsletta .. ikke akkurat den hyggeligste utstillingshallen vi har vært borti, det var mørkt og fullt av støy Enhver hund kunne ha lyst til å forsvinne ut derfra - jeg vet at Toshiba ikke ville vært spesielt glad for å tilbringe tid på et sted som dette.
Men Saiko - han dura inn i hallen og hilste til høyre og venstre som om dette var daglig kost Spesielt kult var det jo at de hadde schäfere her også, dette er tydeligvis en rase Saiko har lært seg å sette pris på
Etter en stund i observasjonens tjeneste inntok Saiko teppet for en formiddagslur. Dette er jo helt naturlig for en valp på 4,5 måneder ikke sant?? Mens andre roer seg i bur roer Saiko seg når han lukker øynene
Til tross for 18 kuldegrader ble skiene nødt til å få seg en tur. Det er jo så strålende solskinnsvær for tida og det er viktig for sjela å benytte seg av denne naturligheten
Inn i bilen med ski og staver - huske bikkja - og så reise avgårde oppå seteråsen. Vi er velsigna med ei myr på taket av bygda vår. Denne myra er flat og lang og full av snø vinterstid. Dessuten er det noen ivrige tråkkemaskinførere som lager løype så det er bare å sette avgårde.
Saiko har aldri gått på ski før men han oppførte seg sporenstreks som om han visste hva det gikk ut på. Litt jakting på skitupper i starten, men det er såpass mye spennende å høre, lukte og se oppi setra så han måtte gi opp denne ensidige jobben.
Det var slettes ikke så kaldt på myra, ikke trakk det surt heller - så vi koste oss royalt begge to Men vi måtte snu, for Liten Valp skal jo ikke mosjoneres så altfor mye. Faktisk passer det en sjaber kropp som min å ha en valp å skylde på
Det er litt kjett å være lapphundvalp når venninna er på løpetidsleir, men det går ganske bra. Saiko er ikke veldig krevende, han er god på å aktivisere seg sjøl - De som har kjennskap til småbarnsforeldre kjenner seg kanskje igjen i dette utsagnet??
Lille Svarte har vært på dagis. Med mor på insemineringstokt og far på jobb er det godt å ha en dagis å putte det lille krapylet. Hjemme hos mammane våre er det alltid plass Det søteste Saiko gjorde under dagisoppholdet var å tusle opp bakken og sette seg på utkikksposten sin - er jo der han hører hjemme!!
Saiko har altså overlevd sitt første valpeshow - det var en fryd å oppleve hans evne til å finne seg til rette han fant en trillebår og sovnet like godt bak denne. Tilskuere kunne dessuten informere at han både gikk og sto bra da vi var inne i ringen.
Utfordringer står i kø når man er liten valp. Uten mer om-og-men kjørte jeg inn i en vaskehall og lot maskina ta seg av bilen min, mens Saiko lå i baksetet og undret på hvor vi skulle. Han har jo lært seg at Bil er nøkkelen til opplevelser. Mens skum og vann og børster tok seg av saltlaken lå Saiko tålmodig med hodet på framlabbene. Han vrei ikke på ett øre sjøl om børstene susa forbi
På kvelden dro vi for å se på AGtrening. Femke er på løpetidsleir så det var kun for å treffe folk at vi dro opp på Birken. Siden banen ble bygget om underveis i treninga fikk Saiko bli med inn og hilse på hindrene. Han syns det var kult med folk som løp (briefing) rundt, han kunne tenke seg å være med. Vi hilste på vippa i forbifarten og endte hos tunnelen. Den lå i vinkel og var forholdsvis spennende. Jeg klappa litt på golvet inni tunnelen, og vips så gikk Saiko inn i røret og kom ut på andre siden
Jeg liker å observere hunders atferd. Måten de utforsker verden og hverandre er spennende og lærerik for meg. Vi hadde en underlig hendelse her forrige kvelden. I snøkavet fant jeg en bitteliten mus som hadde forvillet seg ut på gårdsplassen. Bikkjene oppdaget denne naturligvis også.
Femke først; kjempenysgjerrig, hennes vennlige måte å tilnærme seg ukjente venner på var like tilstedeværende her, hun logret, smilte, nærmet seg forsiktig - undret på hva dette var for noe lite "nusselig" (eller hva hun nå tenkte)
Og så kom Saiko, et kjapt blikk på skapningen og SNAPP!! rett inn i munnen med musa. Jeg måtte le. Ja jeg lo faktisk veldig høyt, der ute i mørket og snøhavet, for har vel jeg opplevd makan før?!
Toshiba hadde blitt kjent med - i hennes verden; en spennende, underlig skapning - en lemen. Hun ville undersøke litt nærmere dette her og brukte tida godt. Helt til mor kom. Cahppe hørte lyden, kom ilende, fikk oversikt og handlet raskt: snipp snapp - lemen var ute.
Nå tok ikke Saiko livet av musa, han bar den litt rundt, slapp den løs, kikka på da den gravde seg ned i snøen, snuste seg fram og grov den ut igjen, begynte på nytt. Musa var ganske sint og sikkert livredd. Jeg tenkte et øyeblikk at jeg var slem som lot de holde på, men den tanken gikk over. Jeg ville jo se hva som skjedde! Mens jeg skyfla litt snø holdt Saiko Femke på avstand med lyd og høy overleppe - han er en liten eiegod tyrann. Med ett så jeg at han satt på rompa samtidig som han vred seg rundt lettere febrilsk. Da han reiste seg og nappet seg bak frambeinet datt musa ned i nøen igjen - den hadde søkt dekning i plysjpelsen
Det skal så lite til å glede en enkel frøken fra landet som meg men jeg tok omsider bikkjene med inn slik at musa skulle få litt fri. Om Saiko fortsatte der han slapp når han kom ut igjen, om musa fant et trygt sted å være eller om snøfreseren gjorde sitt det vet jeg ikke ..
Mildvær om natten gjorde været rimete og grått. Full av pågangsmot møttes vi dog til ny fotosession med dertil hørende hundetreff. Trine hadde bytta ut Evy med Bobbi. En kul, snill, stor aussiebamse på 3 år. Bobbi er rå, rask, snill og barnslig. Og Saiko fant nok en helt å se opp til. Vi dro til samme sted som sist, men i dag traska vi ut på isen. Mjøsa var like blank som en stille sommerdag men det glitrende vannet var bytta ut med speilblank is. Vi kunne se det tjukke islaget med spill av frossen bevegelse langt nedover. Ingen fare for at vi skal gå gjennom her de første ukene. Bikkjene løp og lekte, jeg var sprellemann Trine tok bilder.
Det vart faktisk noe - godt den svarte pelsen ble litt rimete, så var det lettere å få konturer.
Valpetreff på Birkebeiner Stadion - det er kaldt!! Men Saiko bryr seg ikke om slikt
Siden han var ny fikk Saiko lov å komme inn i hallen sammen med en liten jack russel frøken og elghunddamen Jøtul. Det var ingenting som tydet på at Saiko følte seg innestengt, usikker eller utilpass på dette nye stedet. Her skjer det jo kule ting hver gang han er innom 7-8 minutter løs inne i hallen, på kunstgress, sammen med en vilter terrier og en barnslig elghund - Saiko syntes det var kjempestas
Må nesten nevne at de tidligere nevnte problemer med å få valp inn i bil nå er over. Etter at vi var på Birken på mandag så har Saiko oppdaga at Bil er nøkkelen til kule opplevelser. Ikke minst kan han sitte og se på at verden rører seg utenfor mens vi er underveis
Foto-session ved Mjøsas bredd i dag. Ikke lett med en svart klump som i tillegg er valp og temmelig utemt hva posering angår Men Trine fikk faktisk tatt noen fine bilder - og Saiko fikk løpe med de store tøffe aussiene.. også Evy da. Henne skal man ikke bølle med
Årets første miljøtrening - den tradisjonelle Mandagstrening i Lillehammer Brukshundklubb. Saiko ut først, litt bjeffing - temmelig gira på de andre hundene. Faktisk; Saiko var i stand til å være stille slik at vi kunne bevege oss med effektive skritt nærmere klyngen med hunder som venta på at treningen skulle starte. Da vi endelig kom fram ble det stille. Saiko var ikke redd litt spent på situasjonen, men han tødde fort opp og ville hilse pent på de fleste. Noen ønsket han å ha på litt lengre avstand - deilig å se at han er så tydelig på språk
Vanlige rutiner er påkrevet også etter en sen nyttårsfeiring. Bikkjer ut og inn, mat til bikkjer, rydde opp etter bikkjer, ut med bikkjer, fore ... osv ...
I dag tok jeg på bånd og tuslet borti veien til Anne-Mette. Der bor Saikos storesøster Mira og jeg var veldig spent på hvordan hun ville reagere på den lille valpen. Mira har kommet seg veldig siste halvåret, hun greier å "ta et steg til siden", men en valp er ikke hverdagskost. Etter lang tid med totalt å overse Mira når jeg kommer inn har hun slutta å bjeffe på meg. Dette er stort da hun faktisk veldig godt vet at jeg kan ha med Femke på besøk. Nå hadde jeg dessuten med en ukjent valp, hun kunne komme til å reagere på alle tenkelige sett. Men, pyttsann, det gikk så greit atte! Et lite brøl for å avgjøre sjefsrekka, og som resultat et lite hyl fra Valp - og dermed var den saken avgjort. Alle 3 endte opp med å ligge rundt beina våre under bordet mens Anne-Mette og jeg drakk te og skravla
Litt oppstandelse ble det da Bamse kom, men er man sist må man jo bare innfinne seg med de avgjørelser som allerede er tatt Både Mira og Saiko var temmelig slitne når vi gikk derfra - mye å forholde seg til både for store og små
Tidligere i jula har det vært litt rakettprøveskyting nordafor oss men Saiko har ingen dårlige erfaringer med lyder. Derfor er han nærmest som en lemur å regne; "ute av syne - ute av sinn".
Litt bilkjøring på dagen. Handlerunde med mor er ikke det artigste som skjer, Saiko piper de første kilometerne hver gang vi kjører bil. Dette fant jeg ut da vi reiste til Kapp før jul, og dermed blir det viktig å kjøre i alle fall så lenge at han roer seg før vi stopper. Jeg har aldri tidligere hatt en lapphund som ikke vil kjøre bil, så dette skal gå veldig fint
Byturen endte opp på Lillehammer Zoo der Eli og Terje hilste varmt velkommen. De er innehavere av dyrebutikken "vår" og særskilt interessert i hver enenste 4beint som kommer innom. På Zoo`n fikk Saiko hilse på en blyg vorsteher-dame og en normalt aktiv flat-gutt. Jeg syntes møteseansen gikk overraskende fort over fra "pass-deg-jeg-kan-være-farlig"lyd til "kom-å-lek"lyd
På kvelden ble bikkjene av flere årsaker plassert hos min mamma, og da vi hentet dem igjen i ett-tida var Saiko så trøtt at han nesten ikke orket å logre. Innen vi kom oss hjem hadde kulda vekt ham opp så det ble litt lurveleven før huset falt til ro.
GODT NYTT ÅR til alle
|
|
|
|
|
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE
|