 |
|
|
 |
|
Vi har verdens snilleste hund. Jeg tror vi deler den tanken med mange andre barnefamilier der hund er en del av det hele. Hunder er generelt snille med barn, det er viktig at vi som voksne setter grenser for krabaten på 2 bein heller enn å overstyre bikkja.
Saiko er underbart tålmodig med Jonas, men han er ganske voldsom også -- det utspinner seg en kontrollert krangling til tider. Jonas HAR ball - Saiko TAR ball, Jonas børster - Saiko ligger stille, Jonas reiser seg ved hjelp av pels - Saiko står stille, den ene krabber den ene veien - den andre løper etter 
Vi er heldige som har så snill lapphund, og han er tilliten verdig hva angår å være oppi situasjoner sammen med poden
Jeg var jo sikker på at Saiko skulle slippe pelsen og bli ferdig med valpeulla si i løpet av noen uker på sommeren, men der tok jeg feil. Jeg har bada, balsamert og børsta -- og det har nytta, for all del 
men det er fortsatt en god del igjen. Han som ser så tynn ut -- det overrasker meg at det er så mye pels på den lille kroppen
Nå har tante Lillian sendt ei pakke med shampo og balsam samt deilig kjeks til yndlings"barnebarnet" sitt, så i løpet av noen uker nå så skal Saiko framstå som et glansbilde på uferdig hannhund snart 2 år
Femke var på aussiespesialen på Gjøvik 7.august sammen med nesten 40 andre aussier. Hun ble flott handlet av Johanne som hun bor hos -- de vant åpen klasse og fikk CK, vant beste tispe klasse og fikk cert, ble best i rasen og dermed også BEST IN SHOW
De var så flinke begge to, tydelig at de hadde øvd. Femke er blitt så utrolig flott -- har alltid vært perfekt hele veien men nå (snart 4 år) har hun lagt seg ut og fått beina på rett sted og fått god masse i kroppen .. og hun er et beger full av spenst og energi GO`JiNTA VÅR
Som middels aktiv medlem i Norsk Lapphund KLubb er jeg en av de som arrangerer utstilling i bygda her hvert år. Da samles en gjeng lapphundentusiaster for å stille ut skravle sammen og spise deilig mat. Så også i år. Det har vært mye arbeid i forkant av utstillinga og deremd har all ledig tid gått med til dette.. tydelig har jeg nok tid til å trene hund egentlig, men det var å få puffet til å komme seg ut døra. Med en sovende sønn i 2.etasje kommer man seg uansett ikke så langt.
Saiko var ikke påmeldt til årets rasespesial på Biristrand. Han skal miste pelsen og få ny og ble derfor satt i utstillingsferieboksen etter sin flotte opptreden i Drammen. Målet er å få NKKcertet og dessuten dra i land championatet i løpet av høsten - det burde vi kunne klare.
Årets utstilling fikk forresten rekordoppslutning med 83 påmeldte lapphunder!! Storveis, kjempeartig!! Vi hadde en fin dag med deilig hundevær og sus i serken fra tidlig til seint. Det er gøy å arrangere utstilling når alt går på skinner, men det er godt det er ett år til neste gang ;o)
Vi har rådyr i hagen. Dette er ganske skummelt for mor, veldig interessant for Jonas og skikkelig spennende for Saiko. Ved enhver ledig anledning drar Saiko til skogs for å underholdes av rådyrbarna. De er venner må vite ... men det er ikke sikkert at naboene tror på dette, så jeg holder helst øye med svartingen når vi er ute sammen, og passer på å sette han i hundegården før jeg går inn eller reiser bort.
Her forleden hadde vi paringslek på jordet her også -- Saiko som ivrig tilskuer da rådyrdame kom humpende over nabohagen og ned på jordet med rådyrmann hakk i hæl. De løp litt rundt på jordet og forsvant inn i buskas .. litt etter kom de tilbake og beitet side om side -- fortsatt med oss som tilskuere =)
Saiko har passert 20 måneder og likner verken fugl eller fisk!! Det var meningen vi skulle til Herning på verdensvinnerutstillingen, men heldigvis har vi slått denne tanken fra oss for lenge siden. Vi hadde uansett ingenting der å gjøre så det ville kun blitt stress med kjøring og utstilling, og det har ingen av oss godt av. Nå begynte endelig Saiko røyte, og det skal bli deilig å få bytta ut den myke valpe/unghundulla hans med voksen hannhundpels. Han er nybada og dufter som en frisk blomstereng
Saiko er verdens deiligste hva angår Jonas og våre hjemmerutiner. Han er mild og god, tålmodig og full av humor han er med og går på trilletur så ofte jeg orker men dette er også så langt han blir tatt med ut på noe. Dessverre har mor ennå ikke fått anledning til å dra på birken med voven sin igjen .. nå er det straks ferie så vi må nok derfor vente til høsten. La oss ha det som et mål for august; agilitytrening hver onsdag på Birkebeiner Stadion
Femkes nøster har allerede blitt ett år !! I fjor på denne dagen; 27.mars, kom 10 viltre skapninger til verden GRATULERER ALLE INDIANERBARNA!!
Her er pappan Howards Wanaghi Ishna 13 år :o)
Har jeg husket å skryte av Saiko ???
Han er blitt veldig flink til å gå ved siden av vogna men kan til tider glemme seg litt. Det er jo så mange deilige dufter langs veien og han kunne godt tenke seg å komme fortere fram til hver nyhet
Vår faste tur går stort sett til butikken. Da har vi et mål, vi får utført ærend, og det er mulig å treffe folk å slå av en prat med. Når mor er inne i butikken i uvisst hvor lang tid må Saiko (og som oftest Jonas) stå ute og vente. Det er så utrolig deilig å være inne i butikken uten å høre at man har med seg hund - av og til hender det faktisk jeg glemmer at Saiko er med Det gjorde jeg en dag noen kom og lurte på om det var min "finnhund" som sto der ute .. hmmmm?? JA! JO! Det var det jo  måtte bare tenke meg om litt.
Saiko er verdens triveligste og hadde selvfølgelig satt stor pris på oppmerksomheten som ble gitt han til del
Den helga Birken gikk av stabelen var det brått 3-og4dobbelt opp med hunder her. Gutter alle sammen - og de fleste var naturligvis inne 
Den fjerde var bare ute på gården på besøk og ble meget overrumplet av elleville spisshunder i form av en svensk lapphund, en norsk buhund (svart) og en lapsk vallhund.
Inne i huset hadde vi Freke på besøk fra fredag til lørdag mens matfar gikk over fjellet for å hedre disse birkebeinerne som reddet en eller annen kongssønn for flerfoldige år siden ...
På lørdag kom Ali buhund og dermed var de 3 glade gutter som løp rundt på gården og herja
For å gjøre kaoset fullstendig ble Keiko -en irsk setter med sart sjel- sluppet ut av bilen sin .. men han var for sart for de tøffe spisshundene så han reddet seg selv inn i nærmeste bagasjerom. Er nok best å holde seg litt på avstand
Fra lørdag til søndag var det bare Ali og Saiko som holdt hus siden Freke måtte hjem til Svalbard. Ali var med opp og lå i senga sammen med matmor Astri, mens Saiko holdt fortet nede på kjøkkenet som vanlig.
Det var kanskje greit at Femke hadde tatt turen oppi bygda til sin venninde Sofie og de andre hundene som bor sammen med henne
Med glatte og snøfulle veier har det vært lite fristende å trille tur med 2 bikkjer. Jeg har prøvd å bytte på, men dessverre har bikkjene til tider tapt og vært nødt til å være hjemme. Bevegelse får de jo ved å løpe sammen på jordet men de setter virkelig pris på å få på bånd og være med på tur
Saiko har det travelt og må stadig minnes på at han har en fast plass å gå - ved siden av vogna, ikke foran. Femke er flink til å gå pent, men hun blir litt lei seg når jeg stadig må korrigere Saiko.
Enkelte strekninger er det greit at bikkjene går løs og jeg bytter på å koble til og fra. Saiko elsker å få tillit og han stopper med 4 stive bein på kommando ("stopp") og han kommer som et skudd hver gang jeg minner om avstanden. Han smiler over hele seg når han får gå med halsbånd men uten kobbel hjemme går han jo uten halsbånd
På gangveien er det Femke som får tillit. Hun vimser ikke over brøytekanter og grøfter slik Saiko gjerne gjør, men holder seg på gangveien der det er ryddig og enkelt å ta seg fram. Det hender stadig at jeg -i ammetåka?- mister en vott eller et bånd. Og da er Femke kjekk å ha Vi går, jeg mister, vi går en stund til og plutselig kan jeg si "søk apport" hvorpå Femke beiner avgårde med halen til værs for å lete. Hun er super på å bruke nesa og finner alltid gjenstanden som jeg har "mista". Hun plukker med glede og kommer i full galopp tilbake Vi sliter fortsatt med avlevering, men det er greit å ha noe å trene på også
Det er så deilig ute for tida, bikkjene koser seg ute sammen og Jonas digger å være med ut og se på når de løper og leker på jordet. Til tider kan "leken" bli temmelig brutal og Saiko har fått merke aussiens evne til engasjement. Han har halta et par uker pga hoven klem/trykkskade under albuen. Går ut fra at det er Femke som er årsaken; hennes "løpe-etter-dra-i-halen-bite-seg-fast-i-beinet-vri-rundt-og-velte"taktikk er veldig voldsom. Det er faktisk rart vi ikke har flere skader
Heldigvis tar Femke signalene som blir gitt så når Saiko virkelig føler seg urettferdig behandla holder det oftest at han stopper helt opp og blotter tennene. Av og til må han klapre litt med tenna for at hun skal komme ut av "transen". 10 dager med metacam har gjort underverker så nå får bikkjene løpe sammen igjen
Dagene går i ett så det blir en god del rutinemessige opplevelser; ut og tiss, inn og spise, vente til mor er ferdig med Jonas, ut og løp, inn og slappe av .. og sånn går dagene 
Vi har akkurat hatt dåp her i huset og for den anledningen sendte vi Femke på langweekend hos Trine og alle hennes hunder. I og med at Femke er spesielt glad i mat og temmelig snikete rundt dette emnet -og at hun dessuten ikke er spesielt glad i å være ute lenge av gangen- så var det beste alternativet å sende henne opp i bygda. Der fikk hun kose seg med alle vennene sine; Sofie, Morten, Guri, Kaya, Evvy og Magda.
Saiko derimot fikk være hos oss under hele helga. Han digger som tidligere nevnt å være ute og han er veldig glad i å tilbringe tida sammen med oss. Da gjestene ankom etter at vi hadde vært i kirka satte vi Saiko ut i hundegården, slik at unger og mat fikk være i fred. Temperaturen sank fra minus 16 til under 20 mens vi koste oss inne, men vi hørte ikke et knyst fra junior ute i gården; han hadde full oversikt over jordet og skogen med alle rådyra i - og dermed var dagen hans fullkommen
Foreløpig blir det lite med hundetrening og derfor er det gåtur til butikken ved siden av vogna som er den største utfordringen for oss i disse dager. Om vi er heldige kan det hende det passerer en hund mens vi er på butikken, og dermed høres det ut som at begge bikkjene er helt gale!! Bjeff og hyl i håp om å få kontakt med den stakkaren som lurer seg forbi
Dessverre opplevde vi her forleden at en hundeeier faktisk presterte å sparke etter mine hunder .. fordi han var redd for hva møtet ville innebære ?? Jeg lover jeg ble sint. Det gjør meg vondt at en del mennesker er uvitende og kunnskapsløse hva angår hundenes språk og samhandling.
Jeg leste meg nedover på sida her og kom på at jeg skal kommentere et av innleggene mine. jeg nevnte ved en anledning at Saiko piper når vi starter opp å kjøre, og at han holder på med dette en stund. Samtidig hadde jeg en mening om at "alle" lapphunder digger å kjøre bil, slik at dette sikkert ikke ville bli et problem ,,,
Og jeg fikk rett Vi har bytta bil og Saiko må nå hoppe inn i et bur. Til å begynne med peip han i denne bilen også men det har gått over av seg sjøl. Han hopper lett og elegant inn i buret sitt, legger seg pent ned og er stille
Både Saiko og Femke setter stor pris på å bli tatt med ut på tur. Dessverre er turgåing avhengig av form og føreforhold. De siste dagene har det vært så kaldt - ned til minus 26-27 grader - og da kan ikke Jonas bli med ut, hvilket betyr at anledningen til å gå ut med hele hurven begrenser seg mye mer.
Ute får de være uansett, men det er stor forskjell på hvordan aussien og lappisen takler kulda. LapphundSaiko sover gjerne ute i en liten krøll; vi må invitere han med inn så vi er sikre på at han ikke fryser fast i bakken.
AussieFemke må vi nærmest invitere med ut; hun er av den litt frosne typen og tydeligvis er ikke potene hennes laget for å takle så kald og hard snø; hun har svært sjelden mer enn 3 bein å stå på og hun har knapt nok tid til å tisse.
Til tross for at hun er "krøyvin" har Femke til tider litt ekstra energi på lager slik at hun kan jage rundt på jordet og rundt huset sammen med kameraten sin. Litt action, og så rett inn
Jula har gått lett og elegant inn og ut av huset. Saiko var spent da juletreet ble tatt inn og pynta Begge bikkjene var mektig flinke til å holde seg unna og ikke surre seg fast i lysledninger og barnåler.
Nå er jula ute og vi fortsetter i samme gode tralt som ellers. Med et lite barn i huset er det ikke forskjell på "hælj å søktn" og dermed går dagene i hverandre
GODT NYTT ÅR
Noen få dager etter at svaret på rabiestesten kom, så fikk vi beskjed fra optigen om at Saiko er bærer av prcdPRA. Flotte greier!! Han vil aldri bli syk og blind av PRA
Fredag 11.desember kom svaret på rabies-blodprøven; Saiko har nok antistoffer i blodet, så da er han klar for utlandet
Mor har lyst til å reise til Verdensutstillinga i Herning til sommeren .. om det blir noe av er det bare tiden som kan vise
BLODPRØVEDAG
I dag har vi vært avgårde og tatt blodprøve for å teste om blodet til Saiko inneholder nok antistoffer mot rabies. Vi har planer om Danmark til sommeren og da må rabiesvaksinen være i orden.
Siden vi uansett skulle barbere og stikke for å finne blod avtalte jeg med veterinær at vi også skulle ta prøver og sende til optigen for å teste Saiko for prcd-PRA. Dette er blitt et krav på lapphundene nå, og det er viktig å få kartlagt flest mulig hunder slik at man vet hva man har å håndtere.
Jeg er veldig spent på resultatene fra begge prøvene, men PRAsvaret er nærmest som "liv eller død" å regne...
Endelig kom snøen til oss !! Saiko er skikkelig lapphund, han digger snø og kulde, og nå nekter han å være inne. Han er flott å se på når han vimser ute i de 10 kalde vi har akkurat nå -- han nærmest "bruser" med fjæra.. pelsen blir luftig og flott i vinterværet
Femke på sin side er absolutt ikke tilhenger av å tilbringe unødig tid ute i det ufyselige været vi har akkurat nå. Man blir jo kald på tærne!! Løpe rundt på jordet hengende fast i Saikos hale er helt greit, men å sitte stille -- eller enda verre; legge seg ned i snøen!?!? Helt UAKTUELT for aussien
Vår første utstilling på lenge er gjennomført, denne gangen hadde vi enda en ting å drasse på siden Jonas også skulle være med. 7 uker er en respektabel alder å debutere på utstilling
Jonas takla dagen bra - heldigvis for oss alle var far med og tok hånd om barnet sitt.
Saiko visste at Jonas var med, men oppførte seg eksemplarisk og sosialt overfor andre hunder likevel. Han stoler vel på at vi klarer å ta vare på han da Etter at vi var ferdige i ringen la Saiko seg pent ned foran beina våre, mens Jonas satt på fanget og kikka.
Med en bitteliten, ny gutt i huset og med 2 hunder som vil både ut og inn så går dagene fort uten at vi bekymrer oss for hva vi skal fylle tida med
Det er rørende å se de 2 hundene og deres omsorg for den nyankomne Jonas. Saiko er stadig bortpå og sjekker at alt står bra til, han slikker litt, lukter på og smiler med hele seg i kontakt med baby. Om Jonas ligger på teppet på golvet eller om han ligger i vugga si så er hundene aldri langt unna men likevel ikke altfor tett på. De legger seg pent rundt teppet og "passer" på at Jonas er trygg
Saiko har ikke blitt mer vaktsom, men han er tydelig stolt og dermed litt mer intens når det kommer besøk. Han vil ha oppmerksomhet sjøl, men samtidig ønsker han at alle skal se den nye - det er helt utrolig å se hvordan en ung lapphund tar slike endringer i husstanden på strak pote
I morgen kommer Femke hit igjen Det kommer til å bli veldig godt for Saiko å få selskap av henne igjen. Han klarer seg fint alene men det er godt å ha noen å krangle litt med Tror Femke vil sette pris på å være her litt igjen - her kan hun løpe fritt og tulletøyse med Saiko .. Colt har ikke vært like enkel å erte opp til å bli med på løpelek, som Femke ELSKER!! Vi gleder oss til Femke er tilbake, og jeg er spes glad for at far ikke skal på jobb før neste uke ;o)
Saiko er blitt kjempeflink med Jonas Det er ikke riktig så vanskelig for ham å takle gråt, han har nok funnet ut at vi gjør så godt vi kan for at Jonas skal ha det bra. Saiko er ikke blitt spesilet mer voktsom heller, men han er likevel mer på tå-hev når vi har besøk. Spesielt bevegelsene til små uforutsigbare barn følger han med på -- og vi følger med han. Det kan sikkert være vanskelig å være lapphundgutt på ett år og plutselig være mann og ansvarsfull
Femke er 3 år i dag - HURRA FOR FEMKE!!!
Endelig kunne vi gå tur på ordentlig igjen!! Med deilig solskinn og helt vindstille var det absolutt på tide å ta en tur ut. Mor syntes det var godt å få litt frisk luft etter halvanna uke inne, og Saiko måtte naturligvis være med. Han gikk så pent ved siden av vogna - helt uten å dra i båndet .. som om vi hadde øvd masse på dette
Det skal bli så deilig å kunne ta med bikkja og vogna ut på tur!! Jeg tror Saiko -uten å vite det- gleder seg veldig til det også; han vil oppdage at vogna er et positivt innslag i hverdagen siden denne signaliserer at det er mulighet for å se seg om og vise seg fram.
Det er fortsatt fortvilet piping å høre når Jonas skriker, men gnagingen på fingre og tær har opphørt, og Saiko greier å holde munnen lukket sjøl om han kan bli litt ivrig.
Jeg er glad for at Saiko har et halvår å vokse på før Jonas begynner å krabbe og kanskje vil klatre på han.
Saiko var på beøsk hos en baby på 5 måneder og denne lå på et teppe på golvet. Denne ungen fikk ikke samme intense oppmerksomheten som Jonas, mulig Saiko skiller på hvem som er "sin" ??
Noen dager har gått og det har roet seg betraktelig. Men Saiko er fortvilet hver gang Jonas skriker. Saiko greier ikke finne noe botemiddel for slik trist lyd, men han vil så gjerne hjelpe til. Vi merker lite til vakt, men observerer at Saiko er mer påpasselig når vi har besøk - særlig av den typen som kanskje ikke alltid greier å være helt i ro. Saiko vil ha kontroll men det er nok bare vi som ser at han følger ekstra godt med på alle bevegelser.
Endelig tid for mor å komme hjem, og Saiko er veldig glad når jeg åpner døra. Han vet ikke hvilket bein han skal stå på men lukter, løper, vimser og er helt fra seg. I det far åpner bildøra for å bære inn bagasje mister Saiko fullstendig fokus på mor; det er noe der inne i bilen, og det hyler, vræler, lager en merkelig lyd - hva er dette ??? Halen på ryggen og øra rett opp - rundt og rundt bilen.. lukter ut i lufta med lang hals .. veldig nysgjerrig litt skeptisk
Vi bærer Jonas inn og jeg setter meg på golvet med han på fanget slik at Saiko får lukte og smake og hilse skikkelig. Han er så ivrig! Vet ikke hva godt han skal gjøre, lurer på om det går an gnage på fingrene, det glipper ut et bjeff i ekstasen som følger .. HannVALPEN på ett år er jo verdens snilleste men han sliter med å holde styr på instinkter og utforskertrang.
Det har vært noen masete uker for Saiko. Vi har ventet på termin og vi har ventet på at ting skal skje. Det har vært spenning i lufta og mangel på stimulans hos den svarte firbeinte. Han piper som besatt og har det travelt med å løpe rundt.
Den tid mor har vært lagt inn på sykehus har det vært mer oppmerksomhet å få fra far som har ferie, men tilstedeværelsen er muligens noe vag i ventetida, og ikke minst i tiden etter nedkomst. Saiko har vært intenst opptatt av å lukte på Hans Ivar når han har kommet hjem fra barselbesøk, og dette er en fin forberedelse på det som skal komme.
En ny epoke har startet for Saiko og familien hans, men Saiko er foreløpig ikke klar over dette. Jonas kom til verden i natt og det blir spennende å se hvordan Saiko takler å få et 2beint menneske i hus
SAIKO ER ETT ÅR I DAG
Gratulerer med dagen alle Judiths fjorårsbarn
Det er litt utfordrende å ha en stykk løs lapphundgutt på gården (som er uten gjerde) når
1; han er alene ute
2; veien utenfor døra vår brukes som tursti og dermed er godt befolket
3; når rådyrmamma tar med barnet sitt og beiter på plena vår
Jeg er mektig imponert over at Saiko ikke er mer gira på å jakte.. han er meget interessert i både rådyrmamma, barnet og bukken som går her .. men han løper aldri på jakt. Han går gjerne på jordet og sjekker tilstanden, men det virker som at de har en overenskomst seg imellom. Jeg er vel i vinduet hvert 5.sekund for å være sikker på at jeg fortsatt har lapphund - minner han på at jeg følger med - og til tider bruker jeg båndet og gården som avlastning.
Saiko godtar alt, og det er lettvint å plassere han i hundegården om vi reiser bort en tur. Han trives ute og da er det fint å ha et sted å sette han uten fare for at han skal kjøre seg fast
Ei uke går veldig fort og mye skjer hele tiden - ikke de store ting, men vi prøver da å fylle dagen hvertfall
På lørdag var Saiko med til Jorekstad og fikk se på fotballkamp da ene nevøen spilte turnering. Det var ikke spesielt artig for Saiko å måtte forholde seg i ro mens alle unga fikk løpe rundt etter baller og leke og ha det gøy. Han peip og klagde over urettferdigheten
God trening for små lapphundgutter, kaller mor det
En god gåtur fra parkering og inn til anlegget, og samme vei ut igjen gjorde dagen vellykket på alle vis. Og da regnet satte inn for fullt på ettermiddagen lå vi strødd utover golv og sofa begge to - slitne og værsjuke
Dagen derpå. Lapphundspesial på Biristrand 8.august -- og etter litt hvile så er det tilbakelevering av lånte og passete hunder.
Freke, den lapske vallhunden, skal tilbake til far. De har vært på ei ukes redningshundkurs på Haslemoen og Freke fikk permisjon for å dra på lapphundutstillinga. Freke og Saiko brukte helga på å bli kjent og bli venner, og dette er fint for senere møter. Nå skal Freke tilbake til Svalbard og så får vi se når neste gang blir
Femke er også med i bilen med sitt lille flyttelass; en bag med litt mat, teppe, vaksinasjonsboka og en leke. Hun skal til Hønefoss og bo sammen med Colt hos Gondola og Jan nå. Det passer alle parter veldig godt - men det blir stille for oss uten Femke i hus. Ikke at hun bråker men det er jo mye selskap i en hund av hennes kaliber!!
Saiko kommer til å savne Femke veldig; han får ingen å jakte på, erte eller løpe fra .. men vi skal være flinke og oppsøke andre hunder slik at han får fylt noe av behovet sitt likevel.
Med masse vann som renner fra åpen himmel så kjenner jeg at det mangler noe på hundegården likevel .. TAK!! Det hadde vært fint å kunne tilby pelsdottene muligheten for å oppholde seg under tak når slusene er så åpne som akkurat nå.
En avdanka levegg fra et partytelt utgått på dato gjør nytten sin til far-i-huset får gjort seg opp en mening om utseende på taket. Heldigvis er det lenge til snøen kommer - en tynn striepresenning vil nok ikke greie å holde stand når vinteren setter inn, men den duger som midlertidig løsning
Saiko går i oldefars fotspor og er blitt sosialantropolog på sine unge dager. Vi har vært og besøkt en liten lapphundvalp som satte stor pris på å få besøk av en artsfrend. Det tok dog litt tid før hun kunne slappe av og stole på at Saiko ikke gjør dumme ting eller tar seg til rette på feil vis. Det gikk seg fint til, og begge bikkjene hadde en trivelig sekvens sammen
Vi nyter sommerdager av ymse slag. Det råder en manglende treningskultur i heimen og dette får vi til tider igjen da bikkjene har en del tiltakslyst ..
På et par timer hang vi opp et kyllingnett på noen stolper, stramma opp med noen gamle lister - og vips så fikk vi hundegård
Der kan bikkjene være om vi har gjester, om vi er opptatt, om det er mye trafikk eller om vi skal bort. I skyggen, langt unna døra og veien .. hva mer kan man ønske seg ??
Saiko innviet den lille hybelen med å grave seg en halv meter rett ned - midt i gården
Siste uka har vært skikkelig sommerlig. En lapphund ved navn Saiko foretrekker å ligge stille i skyggen, gjerne nedgravd i jord eller grus. En aussie jeg kjenner veldig godt er derimot klar for jobb any time!! Utrolig hvor forskjellige hunder og raser kan være; vannhundkrøllene nede hos mora mi er også mer mottagelig for ordre i sommervarmen, men disse er likevel ikke så "willing to please" av rasetype som aussien.
Jeg fikk en knakende god ide kastet over fra Svelvik; oppdretteren av Saikos pappa har et hardplast plaskebåtbasseng som hun fyller med vann. Da kan hundene kjøle seg på hvilken måte de vil. Jeg heiv meg på ideen og har siste dagene saumfart butikker etter plaskebasseng. Endelig fikk jeg napp hos en lokal "sjappe" og gleden var stor hos den svarte ulldotten da han kunne skride oppi kamskjellet og avkjøle undersåttene sine. Saiko sto med vann til hælene i flere minutter uten å gjøre annet enn å nyte i går ettermiddag - tydelig fornøyd med mors investering
Femke forstår ikke hva vi piper om, hun er klar for full dag til tross for 30 varmegrader og kan til nød nøye seg med litt isbiter i vannskåla. Hun svømmer i land når jeg tar henne med uti Mjøsa, men syns ikke det er viktig å bruke tid på plasking og fortrekker å vente på land - i solsteika!
Siste måneden har flydd veldig fort. De har vært dårlig vær og det har vært knallvær, og Femkes valper har fått en del oppmerksomhet i form av veterinærbesøk med øyelysing og IDmerking, og vi har sogar vært en kjapp tur på Gardermoen med en "pakke" for utlandet.
Saiko har fått prøve seg på sykling, det gikk kjempefint men vi har ikke fått øvd mer da varmegradene har tatt helt overhånd. Jeg har dessuten introdusert ham for sporsøk og det gikk også knallfint - er det meg som er god på å trene hund eller har jeg et naturtalent i hendene?
Det ble forøvrig stor oppstandelse da Femke endelig kom hjem fra barselpermisjon. Saiko visste ikke helt hvordan han skulle takle det - han er jo vekselsvis både liten gutt og stor, tøff hannhund - men Femke inviterte på løpetur så da løste det seg på en fin måte. Ett glefs i Saikos retning satte lista for hvordan oppførselen var forventet å være. De har hatt godt av å være atskilt begge to; Saiko har lært seg ting for egen maskin, og Femke har lært å sette grenser for både seg og andre. De har stor glede av hverandres selskap
Dagen derpå for lille Saikomann i dag. Han ligger godt sammenkrøllet på gårdsplassen og sover og sover og sover. 66 lapphunder samlet på ett sted samtidig kan bli litt mye for enver
I vårløsningen er det herlig å ha hund, ikke sant?? Særlig når denne hunden gjerne utforsker snøsmelting og bekker på vidvanke. Favorittsoveplassen er naturlig nok den våteste plassen på hele gåren og det skal alltdi vasses litt ekstra i grøfta før man går inn for kvelden.
Heldigvis har det tørka opp en del nå, men vi har vært ivrige på å dusje mage og bein før leggetid, til Saikos store fortvilelse. Men han står da stille og overlever
Med snøsmelting blir det ikke bare gjørmete, men en masse dufter kommer fram og det blir mer action i skogen. Dette har medført at Saiko må oppholde seg en del i bånd. Radius på 15 meter er visst ikke så verst så lillegutt har slått seg til ro med dette, uten å gnage og uten å bjeffe.
I vinter har Saiko pådratt seg litt verk i øynene og dette har veterinær fått lov å se nærmere på. Lille Store Svarte Gull står så stille og fredelig og får drypp i øynene 3 ganger om dagen. Han har ikke lyst men gjør ingenting for å komme seg unna. Hvor er den illsinte egenrådige sta og bestemte lapphunden hen??
Hos veterinæren på onsdag ble både hun og jeg positivt overrasket da veterinæren etter litt bedøvelse på øyet kunne ta en "saks" og vippe fram blinkhinna for å ta en titt bak. Meget ubehagelig og dessuten særs viktig å forholde seg i ro -- og det gjorde Saiko selvfølgelig Han sto som en påle, med den største selvfølgelighet. Pussig liten skrue, men akk så deilig at han ikke får veterinærkontoret i vrangstrupen
Fredag 27.mars 06.10.
På den ene sida peip vekkeklokka, på den andre sida tikket meldingen inn; 6 valper - alt OK.
Femke har fått valper i natt Bra det ble såpass mange men vi kunne trengt et par til tenkte jeg og sovna på igjen.
Siden Trine har all jobben med valper kunne jeg ha en rolig morgen som vanlig, skulle ikke oppi bygda i dag uansett - vil ikke uroe Femke nå. Klokka 9 tikket neste melding inn - nå er det 9!! Og litt senere økte tallet til 10 - du store min!! Fantastisk!!
Så var spenningen endelig utløst - det har vært noen pinefulle uker fra vi var i Uppsala for å inseminere, fram til ultralyd og senere fram til i dag. Det føles mye tryggere og forutsigbart når valpene endelig er ute i vår atmosfære.
Det jeg egentlig tenkte jeg skulle skrive om i dag var faktisk ikke Femkes valper men om Saiko. Han er 6 måneder og litt, men det er ikke lett å huske alltid. Han er så snill!!! Senest i ettermiddag da jeg la i ovnen tenkte jeg hvor lettvinn denne svarte gullklumpen er. Vi har et trehåndtak som vi åpner ovnsdøra med. Dette håndtaket festes i et hull under askebrettet når det ikke er i bruk. Det stikker ganske mye fram og KUNNE være av stor interesse for en liten svarting som kjeder seg eller har lite annet å finne på. Han har ikke satt tenna i håndtaket en eneste gang!! Og det er jeg veldig glad for og ikke så rent lite stolt av
Dagene går nesten i ett med rutiner av alt mulig slag. Vi går litt på tur langs vei, vi tusler avgårde innover myra på ski og vi er litt i kastlag med andre hunder oppå Birken. Dessuten er det anstrengende for en valp med utferdstrang å måtte holde seg på gården når nabohundene beveger seg nedi veien. Tross et par uhell i forrige uke har jeg ganske fort tatt brodden av behovet for å løpe lenger enn eiendommen tilsier - - - foreløpig
I går var vi på valpeslipp igjen og Saiko fikk buse og base sammen med en irsk vannspaniel på samme alder. 2 gutter som tåler litt og som liker utfordringer av det litt røffe slaget Det er veldig godt å ha en valp som kommer når jeg roper -enn så lenge- og som faller til ro i bilen når som helst til tross for mye kaving rett forut.
I forkant av valpeslippet dro jeg ut et par AGhinder og inviterte Saiko til å prøve. Tunnel har han prøvd før, og det var ikke behov for flere innbydelser Han travet lykkelig inn i tunnelen, som buet ganske kraftig, og kom like lett og lykkelig ut på andre siden. Etter et par gode innganger i tunnelen satte jeg opp et hopphinder med lista liggende på bakken. Mulig jeg går fort fram for en liten gutt på Saikos alder men jeg forsøker å begrense meg i form av å ha KORTE KORTE økter. Vi gjorde et par raske løp gjennom hopphinderet. Saiko hadde flott fokus fram til tross for at jeg måtte svinge rundt, og han lot seg ikke distrahere av at jeg løp heller - ingen napping i buksebein, kun fullt fokus framover!
Kvelden ble avsluttet med en gledelig overraskelse; redaksjonen i Lillehammer Brukshundklubb hadde falt for et bilde av Saiko - og demed pryder gullgutten framsida på ferskeste utgaven av Labben
Atti har vært hos oss på vinterferie. Dette synes Saiko er kjempeartig!! Men det er til tider litt kjett også, for Atti har -som lapphunddamer flest- regler for det meste. Disse 2 svarte gullklumpene går uansett veldig godt overens, Saiko har forståelse for regler og greier fint å etterleve disse.
Vi har vært på skitur, gått i sentrum, vært på agilitytrening og på valpeshow. Det er interessant å se hvor lett en lapphund tilpasser seg og slår seg til ro i nye, uvante omgivelser 
Det er pussig hvordan enkelte instinkter slår gjennom uansett hvor mye vi mennesker påvirker hundene våre
Jeg satt med glede og kikka på at Saiko tok tyggebeinet sitt med seg bort til døra i stua. Han gjemte det pent inntil veggen og listet seg vekk. Etter en tur ute fant han tilbake til tyggebeinet sitt, la seg på teppet ved beina mine og koste seg en stund. Etter en stund tuslet han bort til spisestua og "gjemte" tyggebeinet sitt under stolene Nok en tur ut på lufting og vel inne igjen kunne han atter en gang forsikre seg om at ingen hadde tatt beinet, han kunne fornøyd konstantere at dette lå på rett plass - og han kunne igjen ta det med på teppet for mer nytelse.
Saiko har greid seg fint uten Femke, men det har naturligvis vært mer arbeid på meg i forhold til bl.a oppmerksomhet. På lørdag fikk vi Femke hjem og det var stor stas og gjensidig glede for endelig å møtes igjen
Femke har endret litt karakter siste tiden, så hun synes faktisk at Saiko kan være mektig plagsom innimellom. Dette sier hun fra om og viser det ved totalt å overse Saikos fakter. Merkelige greier synes Lille Valp. Jeg gleder meg over Femkes oppførsel --- er det tegn på drektighet??
Nok en utstillingsdag er over - Exporama på Hellerudsletta .. ikke akkurat den hyggeligste utstillingshallen vi har vært borti, det var mørkt og fullt av støy Enhver hund kunne ha lyst til å forsvinne ut derfra - jeg vet at Toshiba ikke ville vært spesielt glad for å tilbringe tid på et sted som dette.
Men Saiko - han dura inn i hallen og hilste til høyre og venstre som om dette var daglig kost Spesielt kult var det jo at de hadde schäfere her også, dette er tydeligvis en rase Saiko har lært seg å sette pris på
Etter en stund i observasjonens tjeneste inntok Saiko teppet for en formiddagslur. Dette er jo helt naturlig for en valp på 4,5 måneder ikke sant?? Mens andre roer seg i bur roer Saiko seg når han lukker øynene
Til tross for 18 kuldegrader ble skiene nødt til å få seg en tur. Det er jo så strålende solskinnsvær for tida og det er viktig for sjela å benytte seg av denne naturligheten
Inn i bilen med ski og staver - huske bikkja - og så reise avgårde oppå seteråsen. Vi er velsigna med ei myr på taket av bygda vår. Denne myra er flat og lang og full av snø vinterstid. Dessuten er det noen ivrige tråkkemaskinførere som lager løype så det er bare å sette avgårde.
Saiko har aldri gått på ski før men han oppførte seg sporenstreks som om han visste hva det gikk ut på. Litt jakting på skitupper i starten, men det er såpass mye spennende å høre, lukte og se oppi setra så han måtte gi opp denne ensidige jobben.
Det var slettes ikke så kaldt på myra, ikke trakk det surt heller - så vi koste oss royalt begge to Men vi måtte snu, for Liten Valp skal jo ikke mosjoneres så altfor mye. Faktisk passer det en sjaber kropp som min å ha en valp å skylde på
Det er litt kjett å være lapphundvalp når venninna er på løpetidsleir, men det går ganske bra. Saiko er ikke veldig krevende, han er god på å aktivisere seg sjøl - De som har kjennskap til småbarnsforeldre kjenner seg kanskje igjen i dette utsagnet??
Lille Svarte har vært på dagis. Med mor på insemineringstokt og far på jobb er det godt å ha en dagis å putte det lille krapylet. Hjemme hos mammane våre er det alltid plass Det søteste Saiko gjorde under dagisoppholdet var å tusle opp bakken og sette seg på utkikksposten sin - er jo der han hører hjemme!!
Saiko har altså overlevd sitt første valpeshow - det var en fryd å oppleve hans evne til å finne seg til rette han fant en trillebår og sovnet like godt bak denne. Tilskuere kunne dessuten informere at han både gikk og sto bra da vi var inne i ringen.
Utfordringer står i kø når man er liten valp. Uten mer om-og-men kjørte jeg inn i en vaskehall og lot maskina ta seg av bilen min, mens Saiko lå i baksetet og undret på hvor vi skulle. Han har jo lært seg at Bil er nøkkelen til opplevelser. Mens skum og vann og børster tok seg av saltlaken lå Saiko tålmodig med hodet på framlabbene. Han vrei ikke på ett øre sjøl om børstene susa forbi
På kvelden dro vi for å se på AGtrening. Femke er på løpetidsleir så det var kun for å treffe folk at vi dro opp på Birken. Siden banen ble bygget om underveis i treninga fikk Saiko bli med inn og hilse på hindrene. Han syns det var kult med folk som løp (briefing) rundt, han kunne tenke seg å være med. Vi hilste på vippa i forbifarten og endte hos tunnelen. Den lå i vinkel og var forholdsvis spennende. Jeg klappa litt på golvet inni tunnelen, og vips så gikk Saiko inn i røret og kom ut på andre siden
Jeg liker å observere hunders atferd. Måten de utforsker verden og hverandre er spennende og lærerik for meg. Vi hadde en underlig hendelse her forrige kvelden. I snøkavet fant jeg en bitteliten mus som hadde forvillet seg ut på gårdsplassen. Bikkjene oppdaget denne naturligvis også.
Femke først; kjempenysgjerrig, hennes vennlige måte å tilnærme seg ukjente venner på var like tilstedeværende her, hun logret, smilte, nærmet seg forsiktig - undret på hva dette var for noe lite "nusselig" (eller hva hun nå tenkte)
Og så kom Saiko, et kjapt blikk på skapningen og SNAPP!! rett inn i munnen med musa. Jeg måtte le. Ja jeg lo faktisk veldig høyt, der ute i mørket og snøhavet, for har vel jeg opplevd makan før?!
Toshiba hadde blitt kjent med - i hennes verden; en spennende, underlig skapning - en lemen. Hun ville undersøke litt nærmere dette her og brukte tida godt. Helt til mor kom. Cahppe hørte lyden, kom ilende, fikk oversikt og handlet raskt: snipp snapp - lemen var ute.
Nå tok ikke Saiko livet av musa, han bar den litt rundt, slapp den løs, kikka på da den gravde seg ned i snøen, snuste seg fram og grov den ut igjen, begynte på nytt. Musa var ganske sint og sikkert livredd. Jeg tenkte et øyeblikk at jeg var slem som lot de holde på, men den tanken gikk over. Jeg ville jo se hva som skjedde! Mens jeg skyfla litt snø holdt Saiko Femke på avstand med lyd og høy overleppe - han er en liten eiegod tyrann. Med ett så jeg at han satt på rompa samtidig som han vred seg rundt lettere febrilsk. Da han reiste seg og nappet seg bak frambeinet datt musa ned i nøen igjen - den hadde søkt dekning i plysjpelsen
Det skal så lite til å glede en enkel frøken fra landet som meg men jeg tok omsider bikkjene med inn slik at musa skulle få litt fri. Om Saiko fortsatte der han slapp når han kom ut igjen, om musa fant et trygt sted å være eller om snøfreseren gjorde sitt det vet jeg ikke ..
Mye har skjedd siden sist.
* Mor løper rundt som ei "huggulaus høne" fordi ting flyttes og skal gjemmes vekk, hus skal vaskes .. Flytting er tidkrevende.
* Femke har fått løpetid og vaksine
* Begge bikkjene er blitt preventivt lusebehandla og har vært i "karantene" en kort periode.
Artig med hund
Trine og jeg reiser til Sverige med Femke om ei drøy uke - akkurat passe tid i forhold til lusekarantenen. Hun skal insemineres så det blir spennende å se eksakt hvilket tidspunkt vi må fyre avgårde på inntil da har vi nok å gjøre; ormekur, urter, pelsstell, blodprøver - - -
Saiko er hormonbombe de luxe - han koser og sleiker øret til Femke og er skikkelig don Juan. Evy var forøvrig mer interessant enn Femke - men så var hun da også høyløpsk må vite (og mer passe i størrelsen) - man brenner vel ikke krutt unødig
Han er forresten i tannfelling. Hjørnetennene oppe er vekk, og en del av de andre litt mindre tennene har også ramla ut. Vet sannelig ikke helt hvilke som har forsvinni og hvilke som er tilbake i sterkere og permanent utgave. Jeg lover at vi merker ikke forskjell om han tilfeldigvis skulle sette tenna i oss - det stikker like ille ennå. Vi priser oss dog lykkelige over at Saiko biter mye hardere når han tar tak i Femke
Nå nærmer det seg første runde i ringen - vi har øvd litt på stå og gå pent .. Èn ting er å gå pent i bånd ute på gårdsplassen - en anna utfordring blir å gå pent akkurat i de 3 minuttene vi skal være i ringen. Som sedvanlig er for en lapphund så protesteres det når noen vil se på tenner. Det er ikke mye inni der vi greier å se for tida, men øvelse gjør mester STÅ kan vi klare - på en godværsdag og med alt hell vår vei - det er ikke spesielt vakkert å se på ennå men det vil komme seg etterhvert
Mildvær om natten gjorde været rimete og grått. Full av pågangsmot møttes vi dog til ny fotosession med dertil hørende hundetreff. Trine hadde bytta ut Evy med Bobbi. En kul, snill, stor aussiebamse på 3 år. Bobbi er rå, rask, snill og barnslig. Og Saiko fant nok en helt å se opp til. Vi dro til samme sted som sist, men i dag traska vi ut på isen. Mjøsa var like blank som en stille sommerdag men det glitrende vannet var bytta ut med speilblank is. Vi kunne se det tjukke islaget med spill av frossen bevegelse langt nedover. Ingen fare for at vi skal gå gjennom her de første ukene. Bikkjene løp og lekte, jeg var sprellemann Trine tok bilder.
Det vart faktisk noe - godt den svarte pelsen ble litt rimete, så var det lettere å få konturer.
Valpetreff på Birkebeiner Stadion - det er kaldt!! Men Saiko bryr seg ikke om slikt
Siden han var ny fikk Saiko lov å komme inn i hallen sammen med en liten jack russel frøken og elghunddamen Jøtul. Det var ingenting som tydet på at Saiko følte seg innestengt, usikker eller utilpass på dette nye stedet. Her skjer det jo kule ting hver gang han er innom 7-8 minutter løs inne i hallen, på kunstgress, sammen med en vilter terrier og en barnslig elghund - Saiko syntes det var kjempestas
Må nesten nevne at de tidligere nevnte problemer med å få valp inn i bil nå er over. Etter at vi var på Birken på mandag så har Saiko oppdaga at Bil er nøkkelen til kule opplevelser. Ikke minst kan han sitte og se på at verden rører seg utenfor mens vi er underveis
Foto-session ved Mjøsas bredd i dag. Ikke lett med en svart klump som i tillegg er valp og temmelig utemt hva posering angår Men Trine fikk faktisk tatt noen fine bilder - og Saiko fikk løpe med de store tøffe aussiene.. også Evy da. Henne skal man ikke bølle med
Årets første miljøtrening - den tradisjonelle Mandagstrening i Lillehammer Brukshundklubb. Saiko ut først, litt bjeffing - temmelig gira på de andre hundene. Faktisk; Saiko var i stand til å være stille slik at vi kunne bevege oss med effektive skritt nærmere klyngen med hunder som venta på at treningen skulle starte. Da vi endelig kom fram ble det stille. Saiko var ikke redd litt spent på situasjonen, men han tødde fort opp og ville hilse pent på de fleste. Noen ønsket han å ha på litt lengre avstand - deilig å se at han er så tydelig på språk
Vanlige rutiner er påkrevet også etter en sen nyttårsfeiring. Bikkjer ut og inn, mat til bikkjer, rydde opp etter bikkjer, ut med bikkjer, fore ... osv ...
I dag tok jeg på bånd og tuslet borti veien til Anne-Mette. Der bor Saikos storesøster Mira og jeg var veldig spent på hvordan hun ville reagere på den lille valpen. Mira har kommet seg veldig siste halvåret, hun greier å "ta et steg til siden", men en valp er ikke hverdagskost. Etter lang tid med totalt å overse Mira når jeg kommer inn har hun slutta å bjeffe på meg. Dette er stort da hun faktisk veldig godt vet at jeg kan ha med Femke på besøk. Nå hadde jeg dessuten med en ukjent valp, hun kunne komme til å reagere på alle tenkelige sett. Men, pyttsann, det gikk så greit atte! Et lite brøl for å avgjøre sjefsrekka, og som resultat et lite hyl fra Valp - og dermed var den saken avgjort. Alle 3 endte opp med å ligge rundt beina våre under bordet mens Anne-Mette og jeg drakk te og skravla
Litt oppstandelse ble det da Bamse kom, men er man sist må man jo bare innfinne seg med de avgjørelser som allerede er tatt Både Mira og Saiko var temmelig slitne når vi gikk derfra - mye å forholde seg til både for store og små
Tidligere i jula har det vært litt rakettprøveskyting nordafor oss men Saiko har ingen dårlige erfaringer med lyder. Derfor er han nærmest som en lemur å regne; "ute av syne - ute av sinn".
Litt bilkjøring på dagen. Handlerunde med mor er ikke det artigste som skjer, Saiko piper de første kilometerne hver gang vi kjører bil. Dette fant jeg ut da vi reiste til Kapp før jul, og dermed blir det viktig å kjøre i alle fall så lenge at han roer seg før vi stopper. Jeg har aldri tidligere hatt en lapphund som ikke vil kjøre bil, så dette skal gå veldig fint
Byturen endte opp på Lillehammer Zoo der Eli og Terje hilste varmt velkommen. De er innehavere av dyrebutikken "vår" og særskilt interessert i hver enenste 4beint som kommer innom. På Zoo`n fikk Saiko hilse på en blyg vorsteher-dame og en normalt aktiv flat-gutt. Jeg syntes møteseansen gikk overraskende fort over fra "pass-deg-jeg-kan-være-farlig"lyd til "kom-å-lek"lyd
På kvelden ble bikkjene av flere årsaker plassert hos min mamma, og da vi hentet dem igjen i ett-tida var Saiko så trøtt at han nesten ikke orket å logre. Innen vi kom oss hjem hadde kulda vekt ham opp så det ble litt lurveleven før huset falt til ro.
GODT NYTT ÅR til alle
|
|
|